Rakkestad er en stor kommune sentralt Østfold. Navnet skriver seg fra "dansketiden" da det først fikk navnet Rachested og deretter Rachestad. Tidlig på 1800-tallet fikk stedet sitt navn skrevet som Rakkestad. (Etter 1801)
I middelalderen var navnet på bygda "Skaun". Det var dit kong Sverre dro i 1201 da han trakk sine skip forbi Sarpsfossen og rodde opp elven. De sterke rakstingene nektet å bøye seg for kongen, og Sverre fant det nødvendig å dra på besøk med sine menn for å brenne bygdene i Skaun.(Navnet Skaun forekommer også i historien både i Trønderlag (Orkdal) og i "Opland eller Romerike" og står for skog.)
Som samfunn er Rakkestad meget gammelt. Gravhauger, gravrøyser, foruten tidfesting av gamle gårdsnavn etc. skal tyde på at Rakkestad omkring 200 år etter Kristus hadde en befolkning på ca. 200 personer. Ca. år 600 e.Kr. skal det ha bodd 600 personer i området.
Hvor riktige eller gale slike beregninger, -eller kanskje heller antagelser- måtte være, så er det i hvert fall sikkert at Rakkestad er et meget gammelt kulturlandskap.
Med sin beliggenhet i fylkets innland har Rakkestad hatt en noe beskyttet tilværelse i forhold til distriktene langs kysten. Det var naturlig at virksomheten var større i kyststrøkene i den tiden da skipstrafikk var klart den viktigste kommenikasjonsmåten både innenlands, landsdelene mellom og øversjøisk. Under dansketiden var Smaalenene på godt eller vondt den delen av Norge som lå nærmest til for forbindelsene med Danmark.
Da lenene i Norge var det viktige administrative leddet i samfunnet, fikk vårt distrikt en inndeling som var helt forskjellig fra hva vi fikk i Norge forøvrig.
Fylket ble inndelt i mange små len, og fikk da også navnet Smaalenene, et navn vi hadde inntil 23. juni 1918.
Det var gjerne adelsmenn som fikk ansvaret og fordelene ved å styre lenene.
Høyadelen fikk de store lenene. Lavadel og andre fortjente menn kunne få mindre len. Kanskje ble det sogar opprettet mindre len for å kunne yte noe for menn som hadde gjort kongen tjenester. I 1630 var t.eks. Rakkestad et eget len eller amt under hovedlenet Akershus.
Av herregårder i Rakkestad med kongelige privilegier, t.eks. skattefrihet er det ikke kjent at det har vært andre enn Herrefosser. (Der jeg var å plukket poteter sammen med klassen under krigen.)
Det er interessant å notere seg at Elsbe Theiste av den gamle norske adelsslekten Teiste av Bjelland og Teiste av Kroken en tid var eier av Herrefosser. Gjennom Elsbes annet ekteskap med Peder Christopherson Rytter kom Rytter som eier til Herrefosser. (Se side 26)
Siden vi vet at en person med navnet Guttorm Teiste hadde Rakkestad som adresse i 1456 kan det tenkes at Herrefosser var i Teiste-slektens eie i over 100 år. Vi vet også at en mann med navnet Niclas Teiste bodde i Østfold så tidlig som før 1397.
Dette er spesielt interessant for oss fordi Elsbe var datter til Anna Kruckows sønn Oluf Teiste til Bjelland og hans hustru frue Karen Rustung, en av min farmor Ingrid Christophersdotter Vigdals (f. Bjørk) aner. Det startet med giftemålet mellom Anna Johansdatter Kruckow av Kroken og Jon Teiste av Bjelland. Johan Kruckows far, Hans, var lensherre på Bergenhus fra 1508. Elsbes bror var Hans Teiste til Hannanger og Lunde, gift med Brynhild Benkestok (Se forøvrig Vigdal-slekten.)
Elsbe Teiste bodde kanskje aldri på Herrefosser. Elsbe var først gift med kannik i Oslo Claus Berg til Ormegaard som da ble eier av gården. Ved sitt annet ekteskap med Peder Christophersen Rytter kom gården i hans eie. Herrefosser var adelsgods, men ikke alltid setegods for eieren, og mistet derfor sine adelige privilegier.
Da Elsbe Teiste var gift med Peder Christophersen Rytter i sitt annet ekteskap eide gården også parter i Haug, Stamsås, Harlem mellom, Mjørud, Moen, Øverby, Lillerud, Bakke, Kilebu, Klever og Skjekle. Dette var typisk for adelsveldets tid. Bøndene var i stor grad leilendinger. Peder Christophersen eide jordgods også lenger syd i fylket. Både Rytter og senere eier Handingsmand var lavadelsmenn. Disse slektene eide i sin tid også parter i Hafslund. (Se sidene 25 og 26)
Omkring år 1700 lå t.eks. leilendinggårdene Stamsås, Størløs, Harlem mellom, Øverby, Skammelsrud og Dottetorp under Herrefosser. Leilendingene hadde arbeidsplikt på Herrefosser.
I 1624 eide adelsmannen Mads Bagge på Holmegård i Bohuslen hele 13 gårder og gårdsparter i Rakkestad. Disse var Holøs, Hauer, Gudim Østre, Melleby, Vedal, Smedshaug, Dintorp, Størløs, Ås, Lilleheier, Lysebråte, Vatvedt, og Knold.
Noen av informasjonene er hentet fra Sven G. Eliassens bok Herregårder i Østfold.
Etter hvert ble bøndene i Norge selveiere.
I prosent av total landskyld på Sør-Østlandet var 18,2% selveiet. 140 år senere, i 1801 var 61.1% blitt selveiende. I 1865 var 85% av gårdbrukerne selveiere i Norge.
Interessant er det at Helvig Marsvin på Tomb i 1647 eide part i Linnestad. Helvig var søster til Ellen Marsvin som var en av svigermødrene til Kristian IV av Danmark-Norge, og som også var eier av bl.a. Ormelid i Luster som vi kjenner fra Vigdal-slekten.
Omtrent samtidig eide Sigvart Gabriel av Akeleie part i Moen som var regnet som adelsgods.
Vi har ikke funnet at Lien-gårdene har vært leilendingsgårder eller adelsgods.

Som ellers i landet ble nok Rakkestad også "hjemsøkt" av presteskapet. Traff man på presten på kirkeveien ble luer og hatter revet av på god avstand. Presten ble hilst med største ærbødighet. Prestene hadde maktposisjoner i samfunnet.
Ved konfirmasjonsbelæringene kom prestene i nærkontakt med alle unge i bygden. De var strenge i sine dommer.
Kandidatene slapp ikke uten videre frem til fullbyrdet konfirmasjon.



Presten Hans Tomassen Hammond som var sogneprest i Rakkestad i 10 år fra 1782 noterte t.eks. om Jøran Knudsdatter Dauerud: "-dau, gikk nu 4de Gang og bliver ey bedre". Andre attester var:


"Hun har sin kropp felles med mennesker og kan aldri blive bedre"

"enfoldig, liden kunnskap, 26 år gammel, skikkelig levned"
" litet eller intet, dum, forsømt og tver".

Men noen kunne også få bra skussmål. Sven Andersen Bøen var en av de som var "opliuste" og sogar var et "Skolemesteræmne".
Det var også den gang av stor betydning for unge mennesker å få gode attester.
Kirkefaderens attest var vesentlig, men også et maktmiddel.
(Sitatene er hentet fra en artikkel i Sarpsborg Arbeiderblad.)

En annen "øvrighetsperson" i presten Hans Hammonds tid var kanselliråd og sorenskriver over Rakkestad fogderi Hieronimus Bassøe. Han gav en inngående beskrivelse av sine undersotter:
"Det er kun liten forskjell på folket av begge kjønn, deres størrelse og styrke. De fleste er 60 til 70 tommer høye (h.h.v. 1,56 og 1.82 meter). I alminnelighet avtar folkets størrelse og krefter, hvilket jeg i min tid har lagt merke til, noe jeg tror skyldes de altfor tidlige giftemål, brennevinsdrikk, en mere kjelen oppdragelse enn i forrige tider, samt utbredelsen av de veneriske syke som før krigen 1716 til 1720 etter gamle folks berettelse her var ukjent".
"Folket er for det meste vel vokst, og det finnes noen av begge kjønn som er smukke.-
"-noen viser geni for kunst, mekanikk, musikk og godt naturlig dømmekraft"
"-dog forekommer noen meget tåpelige, uanselige, dumme, og noen få krøplinger".
Jo, øvrigheten hadde god oversikt -høyt der ovenfra.
Kilde: Ragnar Grant Stene.

Danskekongenes stadige kriger med andre land, ikke minst mot Sverige var utarmende for Norge. Det var sjelden at nordmenn følte at det var deres egen krig de deltok i.
Den krigen fra 1716, da Augustinus Krossby var 35 år, som Bassøe refererte til, var da general Mørner gikk mot Fredriksten med 4.000 mann, videre til Moss der 400 offiserer og soldater ble tatt til fange av nordmennene. Hovedstyrken fortsatte nordover med Akershus som mål. På vegen, ved Spydeberg ble de forent med Karl 12.`s styrke på 3.000 mann som hadde kommet inn over Høland, dratt nordover for å komme inn til Akershus nordafra. De ble stoppet nord for Øyeren og måtte gå sydover langs sjøen til Onstadsund og derfra til Spydeberg og Hølen der foreningen skjedde. Styrken gikk så samlet nordover. De passerte Ås 20. mars. Fra Ås gikk styrken over isen på Bunnefjord og kom frem vest for Kristiania og Akershus. Byen var brent, og styrkene ble stadig beskutt fra festningen. Svenskene foretok raid nordover og vestover over Hakadal, Harestua og Lunner frem til Norderhov med 600 mann. Styrken ble nedkjempet ved slag ved Harestua den 27. mars og ved Norderhov dagen etter. En styrke kom til kamp med nordmenn ved Nordkleiva den 16.april. General Lützow på Tomb herregård som ledet de norske styrkene hadde posisjonert de fleste av sine 14.000 mann i disse områdene vest for Kristiania. Det ble for hett for Karl 12. Han returnerte med sine styrker gjennom Rakkestad til Fredrikshald som haldenserne selv hadde brent. Men, 1 år og 5 måneder senere var svenskene tilbake i Norge.
I mellomtiden hadde vår dansk-norske konge Fredrik IV forsøkt seg som statsmann. Han inngikk en avtale med Peter den Store om et felles angrep mot Sverige. Hele 53.000 russiske og danske soldater var samlet på Sjælland klare til å ta seg over til Sverige da tsaren plutselig ombestemte seg.
Karl 12. hadde fått i stand en avtale med den store tsaren. Russland skulle få beholde deres besittelser av de baltiske stater og skulle i tillegg få Viborg og Kexholm i Finland. På dette tidspunkt hadde Karl 12. fortsatt det meste av sin hær stasjonert ved Strømstad. Til gjengjeld for sine avståelser og innrømmelser til tsaren, skulle Karl ha fritt leide mot Norge. Nå hadde svenskekongen ryggen fri, og kunne forberede det nye angrepet på Norge med øket styrke.
I november 1718 kom en svenskehær igjen på marsj gjennom Rakkestad, denne gang som seiersikre folk på vei nordover.
Hele 36.000 mann angrep Smaalenene denne gangen. Armfelt gikk mot Trondheim med 10.000 mann.
Vi vet hvordan det gikk. Karl 12. ble skutt ved Fredriksten den 11.12. 1718. Dette var en meget viktig hendelse og dato for Norges fremtidige skjebne.
Krigen var over, svenskene hadde igjen tapt fullstendig. Igjen ble det trafikk av slagne soldater over våre forfedres jorder. Denne gang sydover.
Under begge krigene var Augustinus Krosby sammen med "Jens Ols-sønner" oppsittere og medeiere i Krosbye som var dragonkvarter med 1 av 4 hester som dragonhest.
Gården avlet hele 44 lass høy og hadde 16 kyr og 8 sauer. Helleswa husmanns-stue med husmann Ingvald Hansen avlet 2 lass høy. Andre husmannsplasser var Løfaasen, Bachhus og Finnpå Nock. (Fra Skattemantallet for 1723.)


Veneriske sykdommer etter rakkestadjentenes kontakter med soldater slik Hieronimus Bassøe berettet om, var vel av de ting som hørte med til kriger av dette slaget.
Når 17.000 nordmenn var innkalt til forsvar av landet var de også tatt ut av sine bo-områder og var samlet der hvor hæren var fylket for å ta i mot fienden. Kvinner og barn flest måtte være hjemme på gårdene å klare seg så godt de kunne.
Det var nok ikke lett når de svenske soldatene kom med sine krav om mat og utstyr av alle slag som hæren trengte. Vi kjenner jo til brannskattingen av områder de passerte. Brannskatting innebar at hus og eiendom ble brent dersom ikke brannskatten som ble krevet ble betalt i den form som det ble krevet. (Se side 38)
Hvordan våre forfedre-og mødre kom igjennom disse krigsårene, hvem som måtte ut å forsvare hjem, familie og fedreland, hvem som ble skadet for livet, hvem som falt på slagmarken o.s.v. vet vi ikke noe om. Av folketellingen i 1801 (riktignok 83 år senere) ser vi at Linnestad hadde en tjenestepliktig soldat ("National soldat"). Det var den 20 år gamle Even Mathisen, sønn til "Huusbonde" Mathis Syversen (59 år) og hans kone Marthe Andersdatter (49 år). Even var bror til min morfar Ole Antons farfar.
Vi vet at nordmenn flest fikk styrket sin selvfølelse etter to ganger, hjulpet av utenlandske offiserer, å ha jaget den berømte og sagnomsuste svenske krigerkongens styrker ut av landet, og til å med besørget kongen selv vekk fra jordens overflate.
Tiden etter krigerkongen Karl XII. av Sverige ble en fredelig tid på norsk jord, men ikke for Danmark-Norge. Fredrik IV fortsatte sine kriger, t.eks. mot hertugdømmet Gottorp i grenseområdet mellom Danmark og Tyskland. Han leiet også ut store styrker av soldater til andre lands kriger. Soldatene ble samlet fra dobbeltriket. Mange norske soldater måtte nok utkjempe kriger langt fra eget lands grenser. Hver stor gård, eller gruppe av gårder i landet hadde plikt til å holde en eller flere soldater i beredskap utstyrt med hva en soldat skulle være utrustet med. Blant de mange klager som ble fremført til kongen fra norske bønder gjaldt nettopp dette.
Utstyret ble periodevis kontrollert av offiserer. Hver gang det var kontroll, ble utstyret som var pålagt dem vraket, og bøndene måtte anskaffe nytt. De bønder som selv var gamle og ikke kunne dyrke sin jord og heller ikke hadde råd til å betale seg fra krigstjeneste for sine sønner fikk sønnene innkalt mens de som "kan spendere bliver fritagen og tar tjeneste hos præstene".
For å gjøre det noe lettere, eller populært å være soldat ble det innført en forordning som bestemte at alle soldater under tjenestetiden skulle "agtes og æres udi alle samquemme fremfor andre unge karle og altid have det høyeste sæde og gang over dem".
For å gjøre livet mere bekvemt for de utskrevne soldatene, på linje med de vervede soldatene, ble de fritatt for anklager og bøter ved første gangs leiermål (samleie utenfor ekteskap) Dette var vel ikke så helt ulikt med den lovlige frihet norske soldater fikk i England under siste krig.
Etter krigene med Sverige fikk Norge som nevnt en lang fredsperiode, men vi fikk andre problemer å stri med 20 år senere da pestene eller epidemiene herjet fra 1741 til 1743 og 30 år senere i 1772 og 1773. Det var da Ole Antons oldefar Mathis var 31 år, og hans oldemor Marthe Ihlebekk var 21 år.
Det var verst på Østlandet og i Nord-Norge, ikke minst i indre deler av Smaalenene. Senere mot slutten av hundreåret ble overbefolkning et problem.
Sognepresten i Askim fortalte om en kvinne på 32 år som i ""siste åndedrett råbte, Mad, Mad, Mad", -en mann på 34 år sa da jeg "to dage førend han døde betienede ham med Sacramentet, at jeg har spist barcken så længe at jeg nu hverken kand fortære barcken eller brødet, men må døe af hunger""
På tross av vanskelighetene ble det 17. hundreåret en vekstperiode totalt sett.


Bildet av plogen, eller arden, kan stå som et symbol for perioden. Denne plogen var utviklet i Norge. Den vakte oppsikt da den ble kjent i Danmark, og ble også tatt i bruk der.
Arden kan stå som et symbol på starten på en sterk utvikling for landbruket. Bl.a. begynte man i denne tiden å bruke vogner med hjul i stedet for sleder som før var blitt benyttet både vinter og sommer.
Årestuene med ildstedet midt på gulvet i hovedrommet og med et hull i taket var i bruk til ca. 1750 i Mathis Linnestads tid, og ble til dels avløst av røkstuene som hadde peis uten pipeavtrekk som kom i løpet av andre halvdel av århundret.
Vi kan nok tenke oss hvilket røkfylt miljø de levde i. Likevel viser statistikkene at levealderen var forbausende høy. 70% av Ole Anton Strands aner ble eldre enn 56 år, og 45% ble over 70 år over en tidsperiode på ca. 180 år med Augustinius Krossby født i 1681 som den første. Augustinius ble 78 år. Den siste i denne rekken, bestefar Ole Anton ble 85 år.
På 1700-tallet ble poteten tatt i bruk for fullt. Forbudet mot å dele opp gårdsbruk ble opphevet. Etter hvert ble mange husmenn selveiere.
Skal vi skaffe oss et bilde av menneskenes liv på 1700-tallet og deler av 1800-tallet, bør vi også ta i betraktning at en så alminnelig ting i våre dager som såpe var en sjeldenhet. Såpe var meget dyrt selv om såpe var kjent allerede 2500 år f.Kr. Det var bare de rikeste som hadde råd til denne luksus. Selv de rike benyttet pudder og parfyme for å skjule lukt, men bønder lærte seg etter hvert å lage sin egen såpe.
Jeg husker hjemmelaget såpe på Strand under krigen. Den skummet ikke særlig meget.-
Folk flest benyttet vann og sand når de skulle lauge seg. Mange steder hadde de vaskeanstalter der folk kunne gjennomføre rengjørings-prosessene, men på 1700-tallet ble disse forbudt for å hindre spredningen av syfilis.
På tross av kriger og perioder med pest vokste likevel folketallet problematisk sterkt på 1700-tallet.
Hva spiste våre forfedre stort sett for omtrent 250 år siden ?
Vassgrøten hørte fortsatt med til kostholdet. Salt sild, sei og annet av fisk og vilt, fårekjøtt og storfekjøtt hørte med.
Etter hvert overtok altså potetene stadig større del av næringsgrunnlaget ved siden av byggkornet. Hjemmebrygget øl var hverdagsdrikk.
Med poteten ble hjemmebrenningsforbudet opphevet med de spesielle problemer det medførte.
Forbudet måtte senere gjeninnføres.
Det vil være vanskelig å gi noen beskrivelse av hvordan Augustinius Krossby, Edel Marie Jonsdotter, Syver Kullerud, Anders Ilebæk, Corfits, far til Sidsel (f.1779), Helge Biering m.fl. hadde det.
Det var nok ikke like forhold for alle.
Noen måtte kanskje til tider sulte for at andre skulle være mette ?

Etter en lang fredstid ble de første årene av 1800-tallet meget begivenhetsrike.
Danmark-Norge med Fredrik VI som etterfulgte den sinnslidende Christian VII da denne døde i 1808 kom i en vanskelig knipe. Fredrik etterfulgte den sinnslidende Christian VII som døde vinteren 1808. Kongen og hans regjering ønsket å være nøytrale i stormaktsstriden i Europa. Den lille mannen Napoleon som allerede i 10-årsalderen hadde sin oppvekst i offiserskole hadde først som mål å få herredømme over Korsika der han var født. Det klarte han, men tilfellet ga ham større muligheter. Han ble fransk general og utmerket seg gjennom sine store evner som hærfører, og endte som kjent som keiser i Frankrike.
Herredømme over hele Europa ble neste mål.
I en rekke slag mot Preussen, Østerrike og Russland vant han seire som langt på vei førte ham mot målet. Det var bare England som sto igjen som den siste hindring.
England var den store sjøfartsnasjonen som behersket havene. Napoleon regnet med at det ville bli for dyrt å nedkjempe England med våpen. Alternativet ble et forsøk på å blokkere England fra alle europeiske havner. Napoleon forlangte at det i utgangspunktet nøytrale Danmark-Norge også skulle gjennomføre slik blokade. Dette betydde at Fredrik måtte velge side i stormaktskrisen.
Det var et vanskelig valg. Valgte han å stå på Englands side, ville Norge kunne fortsette sin innbringende handel og sjøtransport på tradisjonell måte med England. Sjøforbindelsen med Danmark ville også kunne opprettholdes med beskyttelse av engelske krigsskip.
Dersom han ikke valgte å samarbeide med Napoleon måtte han regne med at franske tropper ville kunne okkupere områder på Sjælland og Fyn og danske besittelser i grenseområdene mot Tyskland. Kongen valgt Frankrike og Napoleon. England blokkerte med sine krigsskip norske havner og stoppet effektivt all forbindelse mellom Danmark og Norge.
Kornimporten stoppet opp. Norge opplevde hungersnød (Refr. Ibsens Terje Vigen).
I 1807, da Hans Linnestad var 23 år, ankom to engelske flåtestyrker tilsynelatende på fredelig besøk til København. Planene var noe helt annet. Flåten startet et flere dagers sterkt bombardement av byen, og de røvet med seg hele den dansknorske flåten som var samlet der. Flåten hadde blitt liggende i ro på Københavns red. De hadde vært redde for å provosere England. Dette - ved siden av at forbindelsen mellom dobbeltrikene over land gjennom svensk og norsk område langs Skagerakkysten ble stengt av den engelske flåten, - isolerte dobbeltrikene effektivt fra hverandre. Fredrik VI fant det da nødvendig å tillate et eget regjeringsråd med full myndighet i Norge. Dette var første gang vi hadde en regjering i Norge etter at Riksrådet ble satt ut av spill av Christian III ved reformasjonen i 1536/37, det Riksrådet som ridderen Johan Kruckow var medlem av. (Oldefar til Elsbe Teiste som er nevnt før.) Det hadde da vært 270 år med eneveldige danske konger.
Nettopp dette skulle få avgjørende betydning for utviklingen av Norge til egen stat nesten 100 år senere.
Danmark-Norge hadde nå mistet sin flåte og var sammen med Russland i allianse med Napoleon. Makt gir styringsrett. Det hadde Napoleon nå, og han benyttet den.
Da Sverige ikke ville gå inn for fastlandsblokkaden av England forlangte Napoleon at hans allierte skulle erklære Sverige krig.
Så var altså Norge igjen i krig med Sverige. Svenskene rykket inn i Norge. Denne gang følte virkelig nordmenn at de utkjempet sin egen krig mot inntrengerne. De fikk aldri vite at det var deres egen konge som hadde startet krigen.
Russerne gikk inn i Finland og hadde som plan å rykke inn i Sverige fra nord.
Franske og danske styrker skulle angripe i syd. Franske soldater ankom også til Danmark, men de startet aldri noen offensiv. Kong Fredrik VI. som kom på tronen i1808 kom i knipe uten Napoleons militære støtte. De franske mannskapene ble også en stor utgiftspost for Danmark. Dette var annen gang at Danmark måtte fø på utenlandske soldater som aldri utførte de oppdrag de var kommet dit for å gjøre.
Sverige kunne avse 13.500 soldater for angrep på Norge under ledelse av Gahn, Armfelt og Mørner. Angrepene kom i april 1808, bare en måned etter at Fredrik VI hadde overtatt tronen etter den avdøde Christian VII, da Ole Antons farfar var 24 år. Igjen måtte svenskene "bite i gresset". De fleste soldatene var tilbake i Sverige i løpet av våren og sommeren.
Ved månedsskiftet juli-august 1814 angrep igjen svenske styrker Norge. Rakkestad kom da virkelig i begivenhetenes sentrum. Norge hadde samlet 25.000 mann, og hovedstyrken stod nettopp ved Rakkestad. Prins Christian Fredrik var selv i Rakkestad da han 5.aug. 1814 utnevnte gen.major Seiersted til øverstkommanderende for de norske styrkene.

Nordmenn var bitre da Christian Fredrik beordret styrkene til å trekke seg tilbake til vestsiden av Glomma. I ettertid ser nok de fleste at dette var en klok beslutning. Forhandlinger kom igang og endte med Mossekonvensjonen.
Med stor grunn kan de 400 år i union med Danmark betegnes som 400-årsnatten.
Nå skulle det vise seg at denne bedrøvelige tiden gikk mot slutten.
I Norge var det nok mange som ønsket seg Norge som en selvstendig nasjon.
Det var ikke grunnlag for det.
Norge som egen stat var avhengig av godkjenning fra Europas stormakter.
Stormaktene besluttet at Norge skulle gå i union med Sverige. Kabalen som ble lagt ved fredsforhandlingene ville ganske enkelt ikke gått opp om ikke Sverige fikk tilkjent Norge.
Norge forsøkte å unngå unionen med Sverige med alle midler. Den danske prinsen Christian Fredrik ble utnevnt til norsk konge, (Se adresse til prinsen under side 21) og Norge fikk sin grunnlov. Prinsen arbeidet meget intenst for Norges sak i noen månter før han måtte gi opp.

Etter fredsforhandlingene mellom Europamaktene kom det igang forhandlinger mellom Norge og Sverige. Norge hadde nå sitt regjeringsråd og var organisert til å fremstå som en nasjon i disse forhandlingene. Våre norske forhandlere, Christian Fredrik, Carsten Anker på Eidsvoll og mange flere gjorde en god jobb. Vårt land fikk en meget bedre situasjon i unionen med Sverige enn hva som var tilsiktet. Norge valgte selv Karl 2. som vår felles konge med Sverige. (Sverige Carl 13.) De norske forhandlerne fikk lagt til rette for det som en gang i fremtiden kunne føre til full selvstendighet. Ved å lese Christian Fredriks dagbok får en god oversikt over utviklingen.
Norge fikk sitt Storting og sin egen regjering. Regjeringen hadde riktignok sete både i Oslo og i kongens Stockholm.
Stortingets beslutninger ble i noen tilfeller desavuert av regjeringen som den utøvende makten. Kongen betraktet regjeringen som sitt redskap og mente at han skulle sanksjonere alle regjeringsbeslutninger. Stortinget ville ikke akseptere dette. Det ble riksrett mot regjeringen Selmer i 1884 med både Johannes E. Christensen Lien og og hans fetter Hans Peter Bjering som riksrettsmenn. Disse var h.h.v.halvbror og fetter til den da 28 år gamle mormor Anne Elise. Riksretten bestod av Høyesterett pluss et flertall av stortingsmenn som alle var venstrefolk. Både Johannes og Hans Petter må altså ha vært venstremenn.
Når riksrettsdommen gikk kongen og regjeringen i mot og regjeringen Selmer måtte gå av, ble dommen av meget stor juridisk betydning 20 år senere ved oppløsningen av unionen med Sverige.
Stortinget hadde formelt valgt kongen i sin tid. Nå ble det indirekte fastslått at Stortinget også hadde rett til å avsette kongen dersom han t.eks. ikke var i stand til å skaffe landet en norsk regjering med vilje til å følge Stortingets avgjørelser.

Tiden etter 1814 ble en ny og bedre tid for landet vårt, og for våre aner.
Vi må likevel konstatere at våre forfedre fortsatt med tårer i øynene varmet seg ved "årelden" i de til dels meget røykfylte stuene uten pipeavtrekk.
Men, vi kan notere oss at vi fikk en effektivisering av landbruket. Bøndene fikk ploger og harver etc. selv om spaden fortsatt i en tid var et viktig redskap.
I næringsverdi øket produksjonen i perioden fra 1809 til 1835, altså i løpet av bare 26 år, med hele 65%.
Hundreåret ble politisk preget av spente forhold mellom det norske Stortinget og "svenskekongene", ikke minst Karl 3. Johan og hans ustadighet fra 1818. Det kom ofte til uoverensstemmelser med denne kongen, men smidig håndtering av de norske politikerne førte aldri til at saker ble satt på spissen selv om Karl 3.Johan (I Sverige Carl 14 Johan.) flere ganger truet med militære intervensjoner sammen med Russland.
Svenskene regnet med at tingene skulle "gå seg til" og at selvstendighetstrangen hos nordmennene etterhvert skulle legge seg. Det skjedde ikke.
Særlig kong Oscar II gjorde personlig meget for å tekkes nordmenn. Det var også denne mannens klokskap som gjorde at vi unngikk en ny krig med Sverige da unionsoppløsningen kom i 1905, da Ole Anton var 48 år, og Johannes E. Christensen Lien, Anne Elises halvbror, var 68 år.