Når jeg betegner min mors slekt som Strandslekten står dette ikke som betegnelse for noen virkelig lang tradisjon.
Gården Strand ligger vakkert til ved Ertevannet i Degernes som var egen kommune inntil det ble innlemmet i Rakkestad. Strand grenset mot vest mot Rakkestad.
Hvor lenge Degernes var egen kommune kjenner jeg ikke til. Ved den landsomfattende folketellingen vi hadde omkring 1801 var Strand registrert under Rachestad Sokn i Smaalehnene fylke. Senere ble det egen kommune frem til etter siste verdenskrig da det igjen ble forent med Rakkestad.
Det har vært diskutert hva navnet Degernes kommer fra. I nyere tid har det ikke eksistert noe nes som kan ha gitt grunn til å ha dette med i navnet. Derimot vet vi at det har vært bosetting i området meget langt tilbake i tiden.
Historikere mener derfor at navnet kan skrive seg fra tiden etter siste istid da området skal ha vært omfattet av et nes.
Ved folketellingen i 1801 var den 54 år gamle Hans Torersen "huusbonde" med tittel "bonde og gaardbeboer." Hans Torersen var gift med 44 år gamle Marthe Larsdotter. De hadde 6 barn i alder fra 2 år til 20 år.
I 1711 var Anders Tordsøn oppsitter på Strand med to tjenestefolk. (Halvvoksne Anders Erichsen med lønn 1 Rdl.1 ort, 12sh. og Ragnhild Christophersdatter med lønn 2 Rdl.3 ort.)
I 1723 var gården eiet av "Deres maj." med Peder Larsen som oppsitter.
Gården avlet i 1723 16 lass høy, og hadde 2 hester, 6 kyr og 8 sauer. Refr.: Skattemantallet.


Min morfar Ole Anton Evensen Strand fra Linnestad Anne Elise og Ole Anton
ved Gautestad var født ca 57 år etter at denne folketellingen i 1881 ble gjennomført.
Han kjøpte Strand i følge kjøpekontrakt fra Hans Christensen Strand den 7. mai 1881, etter hva jeg har forstått, etter å ha giftet seg med sin Anne Elise Lien. Gården må altså ha vært drevet av andre enn Hans Torerson i mellomtiden. Hans kanskje eneste sønn og yngste barn var Anders Hansen. Da Anton, som han het til daglig, kjøpte gården var han bare 24 år gammel.
Han kjøpte en gård som var sterkt belånt. Den avtalte prisen var kr. 10.000,- med tillegg av en treskemaskin, en båt ved Ertevannet, 1/7-del av en hakkelsmaskin, ½-del av en valseharv samt noe husholdningsutstyr, noe ved og noe takstein som til sammen var verdsatt til kr.200,-. Kontantbetaling for det hele etter fradrag av gjelden ble på bare på kr. 1.200,-,
Skjøtet ble tinglyst den 20. juli 1883.
(Kopi av kjøpekontrakt og skjøte er mottatt av nåværende eier av Strand gård, Rolf Vitus Biering Strand.)
 


Strand var min barndoms feriested. Det var stas når bestefar og jeg var ute i beitemarken for å samle inn kyr, særlig når det var sprelske ungdyr, for å drive disse hjem til fjøset. Ikke minst var det moro for bestefar. Jeg oppfattet snart at den velstelte barten vred litt på seg og gikk opp og ned når han var i godlune. Bestefar var en høyreist og slank figur som selv som 80-åring var sprek nok til å svinge seg over de høye grindene opp i høyvognen i ett sprang. Jeg var imponert over det, og fikk det ikke til selv.
Jeg var stolt av min bestefar, ikke minst da jeg la merke til at når folk fra bygda kom til gårds var det med en viss respekt de snakket med ham. Han stilte tilleggsspørsmål som ble besvart og vurderte med tenkepauser før bestefar sa sin mening. Det rare var at det aldri ble noen diskusjon eller meningsutveksling. Det virket som svaret var endelig. Jeg
husker at jeg noterte det som rart
at de besøkende aldri viste reaksjoner i ansiktene.
De var alltid så alvorlige. Jeg stod alltid noen meter på avstand da slike ting skjedde.
Bestefar var i flg. min mor venstremann, men han skal aldri ha vært villig til å ta del i noen politisk virksomhet i bygda. Det kunne likevel være spørsmål av politisk art det ble snakket om.
Det skal ha vært en selvfølge at han var sterkt opptatt av å få unionsoppløsning med Sverige i 1905.
Da tyskerne inntok Norge i 1940 evakuerte vår familie til Strand. Da var det en bitter mann jeg møtte. Han følte det som en stor skam at landet hadde vært styrt av sosialister som ikke hadde hatt ansvar nok til å sette landet i stand til å forsvaret seg.
En dag da den høye staselige mannen og den lille 11-åringen stod ute på tunet hørte vi en motorsykkel med sidevogn kjøre nede på veien forbi innkjørselen til gården. Det var to tyske soldater som passerte. Det var første gang det var sett tyskere der. Med bitter og høy stemme nærmest ropte han ut i luften: "Noe så flaut, hadde jeg hatt en refele skulle jeg ha knept dem begge to".
Lotta og Lunda var de to hestene på gården. Lotta var av et annet lune enn Lunda. Bestefar fortalte meg at det er med hester som med mennesker. De har forskjellig natur. Det må vi bare innrette oss etter. Den mere uberegnelige Lotta måtte behandles mere bestemt, mens Lunda fikk føle mere "menneskelighet". Lunda ble den hesten jeg fikk stelle med og fikk kjøre ut på jordene når høyet skulle kjøres inn eller når andre passende oppdrag skulle utføres.


Senere fikk jeg høre at denne hesten egentlig var min fars hest, at den hadde en bra stamtavle, og at den var innkjøpt for å trenes opp til å bli traverhest. Dette var antagelig ikke vellykket siden den forble på Strand der de likevel hadde behov for to hester.
Far hadde hesten en tid i Asridsgate der vi hadde en liten stall i uthuset. Som liten satt jeg noen ganger i en liten innretning på sulkyen foran kuskesetet når far kjørte med den.


Bestefar hadde i tillegg til Strand også kjøpt nabogården som ble kalt for "Feta". Den lå ved enden av Ertevannet, og grenset nesten inn til Strand. Det ble fortalt at denne gården hadde bedre jord, og gav større avkastning pr. mål enn Strand. Denne gården ble senere overdratt til nest eldste sønn Helge som bygget det store bolighuset som ligger der nå med flott utsikt mor Ertevannet.
Fra da av ble den kalt Nordstrand og Rolfseide. Det var trolig den samme gården som i 1723 het Rolfeigda og var eiet av Fredrikstad Hospital.
Gården høstet 7 lass høy og hadde en hest, 4 kreatur og 5 sauer og gjeter. Bestefar kjøpte også Myrer gård ved Rakkestadbyen. Denne overtok senere datteren Maren og hennes mann Thorvald. Her etablerte senere min fetter Markus seg med gartneri.
I 1664 var den 80 år gamle Michell Børnsen oppsitter på Myrer.

Da min kjære bestefar døde i 1942 bodde bestemor fortsatt på Strand som ble drevet med hjelp fra onkel Helges barn og senere også av min far som etter hvert overtok driften frem til hans død i 1953.
Min bestemor Anne Elise Christensdatter Strand husker jeg som en eldre dame med skaut. Hun hadde det vont når hun gikk. Det syntes jeg var ille, men hun var alltid i koselig godt humør. Hun fortalte om hennes "gamle dager", enten det var med meg ved siden av seg, eller når hun satt ved rokken. Rokken syntes jeg nesten var en del av henne. Det var morsomt se på hvordan hun karet lette fine ruller som nærmest smeltet gjennom hendene hennes til syltynne tråder som forsvant inn på rokkesnellen. Lisas rokk, -hun ble kalt Lisa i dagligtale,- arvet min mor, deretter min kjære søster Elsa. Nå står den i stuen til Anne Grete.
Jeg kan huske at bestemor besøkte oss i Sarpsborg. Da brukte hun stokk. Hun ville ha meg bort i fanget sitt for å kose med barnebarnet sitt. Hun forstod ikke at det å legge kroken på stokken rundt halsen min for å trekke meg til seg var en noe upopulær måte å gjøre det på. Bestemor ble hele 96 år da hun døde 17. november 1952 kl. 0320 i flg. min fars notat i dagboken sin.
Hun ble bisatt torsdag 20. november og begravet tirsdag 25. november.