FARMORS ANEREKKE og litt samtidshistorie.

Min farmor INGRID CHRISTOPHERSDOTTER BJØRK, født 27. november 1860, året etter at Oscar I døde og Karl Johan overtok som norsk-svensk konge. Karl XV døde tidlig og ble etterfulgt av Oscar II i 1872 etter 13 år.
Ingrid var den ene av de to Liajentene. Hennes søster Brita og Ingrid giftet seg, som tidligere nevnt, med hver sin sersjant eller underofficer, kameratene "Tollef" og Peder.
 


På bildet sitter farmor Ingrid sammen med sin mann Peder. Bak står tante Kari (Kaia) og antagelig onkel Pers datter Ingrid. Det gamle hønsehuset som var revet da vi kom til gården kan skimtes i bakgrunnen.
Bildet er tatt av Jens Pedersen Vigdahl. På baksiden av bildet har Jens skrevet: "J.P.Vigdahls father and mother and nieces. Sogn, Norway, Europe, 1924" (Kan også leses som 1929) Jens har nok ikke rett i dette. Den ene er ganske sikkert tante Kari (Kaia), altså ikke en niese, men søster til Jens.

 

 


 

Farmor Ingrid vokste opp på gården Bjørk (bnr.2), men var født på Ormeli (Nedreli). Familien flyttet til Bjørk i 1865 da Ingrid var 5 år gammel.

I 1860-årene gikk store steinskred i det indre av Fortunsdalen. Dette gikk ut over nabogårdene Svensøy og Holmestad. Bjørkgårdene var før det store jordskiftet i omkring 1890 samlet som en liten landsby slik det fortsatt er ganske vanlig på kontinentet. Bjørk bnr. 2 var altså en av gårdene i denne "landsbyen" da Ingrid og familien flyttet dit.
Ingrid var flyttet hjemmefra da husene ble flyttet ca 1 km fra gamletunet til det stedet der det fortsatt ligger ca. 150 m fra Fortunselva på motsatt side av elva i forhold til veien.

Ingrids bror Ellef overtok gården etter foreldrene. Til daglig het han Eileve i Bjørk.
Jeg traff Ellef, min fars onkel, en gang i 1948. Jeg husker at han da lå "syk av elde" i annen etasje i hovedhuset. Han var temmelig åreforkalket, og forstod vel ikke særlig meget av hva disse fremmed-folkene hadde der å gjøre. Han mente t.eks. at jeg ikke skulle få ta fra ham noe penger mens jeg var der. Jeg husker at jeg ble ganske flau før jeg skjønte at han var temmelig "utafor". Han var trolig en ganske velbeslått mann hva penger angikk, og hadde nok gjennom mange år hatt problemer med at han ikke hadde livsarvinger. Han var gift med Susanna Andersdotter fra Fortun.

Gården ble overdratt til hans brorsønn Tomas Person fra Svensøy, som altså også var min farmors brorsønn. Tomas traff jeg ved flere anledninger. Jeg lærte ham å kjenne som en fin personlighet. Han var gift med Ingeborg, søster til Eilef og Kåre Mørkrid.
Heller ikke Tomas og Ingeborg fikk barn. De adopterte Aud Svensøy som overtok gården.

Jeg har et bilde fra et besøk de to søstrene Ingrid og hennes 7 år eldre søster Brita gjorde hos deres henholdsvis adoptivsønn og kjødelige sønn Torleiv Fortun i Kroken.

Min fars tante Brita.

 

 

 

 

 

 

 

Brita ble ikke velsignet med barn. Søsteren Ingrid derimot fødte 10 barn som alle vokste opp. Søsterkjærligheten og vennskapet mellom deres menn måtte være en av årsakene til at Ingrid gav fra seg sin sønn Torleiv til søsteren. Men det må nok ha resultert i kvaler også. Mange år senere sa hun med tårer i øynene til min mor at "han kunne ha vore her han og". Torleiv var min fars tvillingbror.
I Kroken ble Torleiv en velstående og respektert mann i all sin tid. En liten høvding kunne en få inntrykk av når vi snakket med sambygdinger.

I likhet med sin bror på Bjørk ble også Ingrid åreforkalket de siste årene. Da vi besøkte Grøt i 1939 husker jeg at det var en stor sorg for min far at han bare tidvis, og i korte perioder ble gjenkjent av sin mor. Det gjorde inntrykk på en
10 år gammel gutt også.

Min oldemor, farmors mor, INGRID ELLEFSDOTTER var født i 1835. Barna i Grøt kalte henne "Besta". I årene fra 1815 til 1865 hadde Norge en enorm befolkningstilvekst. Norge hadde hatt en til da enestående høykonjunktur omkring århundreskiftet. Befolkningstallet øket fra ca. 900.000 til 1,7 mill.

Når den alminnelige optimisme råder fødes som regel flere barn. Slik var det nettopp i denne tiden etter Napoleonskrigens slutt fra 1814 og utover. Napoleon tapte slaget ved Waterloo og ble i 1815 forvist til St Helena der han satt bevoktet av engelskmenn til sin død i 1821. Danskeåket var borte. Carl IV. Johan ble norsk-svensk konge. Det rådde optimisme i Europa og i Norge.
Det kunne naturligvis være andre årsaker til de høye fødselstallene også, t.eks. utsikter til gode kornår, at barnedødeligheten ble mindre, t.eks. ved innføringen av koppevaksine som spesielt på Vestlandet fikk den beste dekningen. I 1850 ble hele 80 % av nyfødte barn vaksinert.

 

 

 

 

 

 


Det nye produktet poteten hadde enorm betydning. Poteten var nok kjent over hele landet allerede ved slutten av 1700-tallet, men fikk sin utbredelse nettopp i Ingrids tid.
Saften av poteten var også benyttet som medisin mot katarr, magesår og skjørbuk. Skjørbuk var en utbredt sykdom spesielt i de indre strøk av landet. Skåret opp i tynne skiver ble poteten lagt på byller, brannsår o.l. for å trekke ut verk eller våg som det også ble kalt. Dette er også i vår tid benyttet som kjerringråd.
I 1835, da Ingrid ble født, var produksjonen kommet opp i næringsverdi som tilsvarte omtrent 70 % av kornproduksjonens næringsverdi. Poteter og sild, eller annen fisk, var sikringskost på landet. Riktignok ble denne kosten betraktet som fattigmannskost i byene, men resulterte nok i et meget sunnere og mere variert kosthold. Det ble bedret helsestell, renslighet, kosthold (poteten) og økt kunnskap. Nordmenn på 1800-tallet la 7-8 cm til sin vekst, fikk større hender og føtter og ble tidligere modnet kjønnsmessig.
Det var byggryn som holdt nordmenn i live før poteten kom. Suppe ble kokt på hele byggryn, på fôrnepe (på 1600-tallet) og på saue- og storfekjøtt med salt og luftløk, en forløper til gressløken. Våre nåtidens mager ville nok ikke tålt fôrnepe. Gassutviklingen ville nok heller ikke bli akseptert i våre dager !

Bildet av min oldemor, er nødvendigvis tatt av en yrkesfotograf i et atelier, antagelig i Bergen, eller av en omreisende fotograf. Først i 1888 lanserte Kodak sitt første fotografiapparat for amatører. Amatørfotografering ble alminnelig i Norge først etter 1. verdenskrig fra 1914 til 1918. Slingsby hadde heller ikke fotoapparat for å forevige sine opplevelser i Norge. Se hans egen tegning av Skagen på side 37.
I 1899 var det registrert to automobiler i Norge. Elve år senere, i 1930 var det 46.000 biler.

Ingrid og hennes 8 søsken opplevet fremgang i en grad som vi i dag ikke så lett kan tenke oss, Vi kan jo bare spørre oss selv hvordan det ville være å være uten poteter.

Ingrid Ellefsdotter ble datter på gården Nedreli da hun var 21 år gammel. Hennes far fikk skjøte på gården 15.10 1856. Hun giftet seg med den 12 år eldre Christopher Pederson Bjørk den 16.6. 1853. Christopher var sønn av Brita Olsdotter fra Hære og Peder Christopherson på Skagen.
Ingrid og Christopher hadde bodd på flere steder, bl.a. på Moen og Steig og hadde forpaktet Fortun bnr. 8 (Kristen-Olagarden, eller Lægene før den ble flyttet) da de kom til Nedreli som forpaktere av gården i to år, fra 1863 (da stavkirken i Fortun ble revet og flyttet til Bergen og oppført som Fantoft Stavkirke.) til 1865. De flyttet så til Bjørk bnr.2 som 1 måned før var blitt utskilt fra Bjørk bnr.1.

 

 

 

 


Ingrid Ellefsdotter hadde sin ungdomstid mens Oscar I. var konge i Sverige-Norge.
Kanskje hørte hun om H.C. Andersens død, om den første elektriske gatebelysningen i København eller om at de kondisjonerte i København hadde begynt å gå inn på WC for de nødvendige ærender i stedet for det som nok ble ansett som mere naturlig, å gå ut.
Ganske sikkert visste hun at kong Christian av Danmarks datter Alexandra ble dronning i Storbritannia, at prins Georg ble konge i Grekenland og at prinsesse Dagmar ble keiserinne i Russland.
Hun opplevet også at kong Christian og dronning Louise av Hessen-Kassel's sønnesønn prins Carl av Danmark ble valgt til Norges konge med navnet Haakon VII.
Selv fikk hun ikke oppleve å få stemmerett i sitt eget land. Hun døde det samme året som kvinner fikk stemmerett i 1913.


Det danske kongeparet ble kalt Europas svigerforeldre. Ingrid opplevet for sitt vedkommende å bli mor eller svigermor på gårdene Kroken, Svensøy, Grøt, Bjørkehagen og Bjørk.

Ingrid Ellefsdotters mor, min tipp-oldemor, INGRID PEDERSDOTTER fra Haugen under Ottum, Dahle i Luster giftet seg med Ellef Thomassen Havhella som var født på Teigen under Bolstad i 1807. Hun kan ha vært datter til Peder Davidsson og Kari Sørensdotter. Ved folketellingen i 1801 var denne Peder den eneste mannen på Ottum som hadde dette navnet. De fikk som nevnt foran skjøte på Nedreli den
15.10. 1856.
Da Ellef overtok Nedreli var han som bruker den 7. selveier siden Karen Frimann i 1745 solgte til brukeren (leietakeren) Ole Monsson. Det hadde da vært 7 eiere på 111 år.
Tante Kari fortalte omkr.1980 til Elsa at Ellef Th. Ormelid (Li), min tippoldefar før han kjøpte Ormelid, hadde drevet med seilskuter på Sognefjorden der han fraktet varer mellom de mange kaiene, og også kjøpte og solgte varer på de samme kaiene. Kaia mente at Ellef i sin tid kunne ha kommet til Luster fra et sted i Valdres. Men, i flg. historikeren Lars Øyene i "Gards- og Ættesoge, Fortun Sokn" kom Ellef som nevnt opprinnelig fra plassen Gjerdet under Ottum.

Ellef Thomasson Ormelid overtok imidlertid gården fra Thomas Monsson (ikke far og sønn) som tidligere hadde hatt gårder i Skjåk og Lom og altså kom over fra Gudbrandsdalen. Thomas var opprinnelig fra Drægni og tilhører ikke vår slekt. Siden han hadde navnet Thomas, og Ellef hadde navnet Thomassen kan dette ha vært årsak til en misforståelse.

Kaia fortalte også at gården Eide hadde vært til salgs samtidig med Ormelid, men at han hadde valgt å kjøpe Ormelid fordi fjellbøndene den gang klarte seg bedre enn bønder i dalen. I perioden 1852 til 1861 var imidlertid Eide bortforpaktet på 10-årskontrakt til 1861. Først i 1863 finnes skjøte på overdragelse av Eide til Torger Stenerson Sulheim. (Refr. Lars Øyene Gards-og Ættesoge.)

Ingrid som var født i 1802 opplevet å bli nesten helnorsk da hun var 12 år gammel. Det var antagelig ikke uten et skår i gleden at Carl XIV. Johan av Sverige ble norsk-svensk konge, han som fikk sin statue utenfor kongeslottet i Kristiania og står der den dag i dag. Kong Carl XIV. Johan var gift med dronning Desiré (Desideria). Både kongen og dronningen sammen, og dronningen alene besøkte og overnattet på Sanne gård i Tune på sine reiser i Norge. Desiré-lunden er et minne fra da hun satt på dette stedet og beundret utsikten. Det var hennes eget ønske at stedet skulle bære hennes navn. Hun reiste forresten fra sin mann og tilbake til Frankrike.
Carl Johan ble kronet i Nidarosdomen da min tipp-oldemor Ingrid var 16 år.
Nå var det forresten slik at svensker var mindre hatet på Vestlandet enn hva dansker var, så når det ikke kunne bli noe selvstendig og suverent Norge, så var vel en union med Sverige det nest beste.
Vi fikk vår egen grunnlov, egen regjering og eget Storting i hennes tid.
Vi fikk vårt eget flagg i 1839. Ingrid opplevet hele fire konger, Carl XIV Johan, Oscar I, Karl XV. og Oscar II. Hun fikk også på andre måter oppleve en enorm utvikling for vårt land.
Ikke minst var det viktig at folk lærte å skrive etter hvert som omgangsskolene kom i gang.

Ingrid og Ellef drev gården i 32 år fra 1799.
Deres 10. barn av i alt 11 var han som ble gårdbruker på Bjørk. Med de navntradisjonene de hadde med oppkalling av barna, kan vi kanskje regne med at min farmors søster er oppkalt etter Brita Olsdotter, hennes farmor.

 

Peder Christopherson, Britas mann , overtok Skagen etter sin far og mor, Christopher Pederson Skagen og Anna Sølfestdotter fra Søvde. De levde i siste halvdel av 1700-tallet. (Bildet er hentet fra W.C. Slingsby's bok "Til Fjells i Norge" utgitt i 1904.) Gården har fortsatt et stabbur som ble bygget av min farmors tip-oldefar Peder Monsson Skagen i 1743.

 

 

 

 

I Danmark-Norge styrte eneveldige danske konger, 4 konger i perioden 1720 til 1800.
Den siste av dem var kong Christian VII som ble konge i 1766 og som etterhvert fikk en uhelbredelig sinnsykdom. Eneveldet hadde blitt innført i de to landene i 1660/61 i Fredrik III' tid
Anna var født i 1756 og døde i 1792.


I hennes tid kunne de fleste nordmenn hverken lese eller skrive. Vi kan bare tenke oss hvilken sosial forskjell det måtte bli mellom almuen og de rike og priviligerte som behersket skrivekunsten.

"Av alle livets begivenheter var det nok giftermålet som ble feiret med størst høytid og prakt i det gamle samfunn." Dette skrev historikeren Ståle Dyrvik i boken "Den lange fredstiden" som omhandlet Norges historie fra 1720 til 1784.
Det var ikke bare slik at et forelsket par ønsket å gifte seg for leve sammen, stifte familie med barn. Det var også for å overta en gård og for å opprettholde tradisjon og yrke, den vesentligste yrkesposisjon som samfunnet hadde. Et bondebryllup måtte naturligvis feires på en måte som var standen verdig. Men det var ikke bare bryllupet som skulle følge et bestemt mønster.
 

 

 

 

 

 


Når en gårdmannssønn hadde funnet en jente han følte seg spesielt tiltrukket til, sendte han en bra mann for å forhandle med jenta og hennes foreldre. Hva som hadde skjedd mellom de to før dette hadde ingen andre noe med, men fra nå av krevdes et bestemt nærmest seremonielt mønster.
Dersom forhandleren ikke fikk et klart nei på henvendelsen, kunne frieren en lørdagskveld noen uker senere besøke jentas hjem sammen med en betrodd medhjelper som skulle bidra til at frieren fikk jenta i tale og til å få natteleie på gården. Nå hørte det med at jenta skulle være uvillig, gjerne låse seg inne slik at beileren kunne få bryte seg inn. Så bar det til sengs på fjøshjellen eller på loftet. Jenta kunne fortsatt forlate gutten, men som regel var nok alt forlengst avtalt mellom de to. De ble der begge til morgenen, men da måtte gutten stikke av med frykt for at noen skulle se ham.
Siden fikk gutten komme tilbake, men bare en gang i måneden.
Etter et halvt år bringer han med seg gaver til jenta si. Så lenge jenta tar i mot disse er det tegn på at hun godtar ham, men etter nok et halvt år får gutten alle gavene tilbake. Nå skulle de ha en betenkningstid. Dersom gutten vil fortsette forholdet, leverte han gavene tilbake, og nattlige lørdagsbesøkene kunne fortsette i et år til.
Så er alt klart for det store bryllupet med brudekrone for bruden dersom hun var jomfru, og med skaut dersom hun var enke eller var besovet !
Vi kan tenke oss et staselig bryllup med alle seremonielle former når gårdmannsønnen på selve Skagen fridde på Søvde. Det ble nok lange turer på Christopher fra dalen og opp de bratte bakkene, kanskje over noen jorder og noe krattskog for ikke å bli sett fra de gårdene han passerte. Det burde jo skje både vinter og sommer om han skulle vise hvor glad han var for disse besøkene på loftet av den store hovedbygningen på Søvde, -eller kanskje på stabbursloftet.
Christopher brakte sin hustru fra Søvde til Skagen. Forholdet gav dem og vår slekt 8 barn.


Da Christopher giftet seg tenkte kanskje foreldrene Martha Christophersdotter på Skagen og Peder (Per) Mogensson fra Eide (1719-1785) på sin egen friertid og koste seg både med det og med sønnens og svigerdatterens lykke, men kanskje mest med at de kunne se for seg at gården og etterslektens standsmessige situasjon var sikret for fremtiden. Seder og skikker hadde nok ikke forandret seg meget på én generasjon.
Peder var sønn på selveste Eide gård, og Martha brakte den fine Skagen gård inn i ekteskapet.
Martha var født i 1720, og levde til 1776.

Peder Mogensson var sønn av Mogens Pederson Eide (f. 1672) og Kirsti Skagsdotter. Kirsti var datter av gårdbrukeren på Vestreim Kaupanger i Sogndal der hun også var født i 1687. Hennes mor var Anna Pedersdotter Klingenberg fra Amla.
Mogens var født omkring 1672. Han fikk først ca. halvparten av Eide en gang før år 1700, og makeskiftet seg senere til hele bruket ved hjelp av noe arvegods etter hans farmor i Skåri og på Yttri. Han ble eier av hele gården i 1714.

Peder Mogensson var det tredje barnet av fem som alle ble gårdbrukere eller ble gift med gårdbrukere. Ekteparet ble begge gravlagt på Eide, han i 1745, og hun i 1757 under h.h.v Christian VI og Fredrik III's regjeringstid.

Det hadde i begynnelsen av dette århundre vært til dels hungersnød i Norge, og spesielt i kyststrøkene opplevde de en befolkningsstagnasjon. Fra 1740-årene ble hungeren stadig mere et Østlandsproblem. Det er meget som tyder på at bøndene i de indre strøk klarte seg bra i de vanskelige årene. De dyrket korn, drev husdyrbruk og hadde fiske og fangst å falle tilbake på. Likevel, koppeepidemien herjet over hele landet, på Vestlandet særlig frem til omkring 1760-årene da den kuliminerte. Den vitenskapelige medisinen, eller skolemedisinen var ukjent. Urteplantene og urtemedisinen var deres hjelpemideler. Prestenes bistand bestod vel i hundreårene frem til denne tiden mest i å berette om "Guds vilje", enten folk var syke eller friske. Det kunne faktisk være hekseri å motsette seg Guds vilje gjennom å helbrede folk.-


Mogens Pedersons far, Peder Monsson Eide (1632 - 1694) var gift to ganger. Hans første kone Susanna Henriksdotter Ellers døde da hun var 34 år gammel i 1674 da hennes eneste barn, Mogens var 2 år. Ca. 4 år senere giftet Peder seg igjen med Martha Christensdotter som var født ca. 1651 og som døde på Bjørk ca. 1718.
Da faren Peder (Per) døde hadde Mogens bare en stemor og deretter bare halvsøsken. Han ble nok stående noe på siden. Stemoren tilgodeså sine egne barn. Da Mogens giftet seg med Kirsti Skaksdatter ville han i hvertfall ha en del av gården. Stemoren sa nei. Det ble rettsak både i 1702 og i 1704, begge ganger med negativt utfall.
Nå ville Mogens ha saken prøvet ved lagtinget i Bergen. Før saken kom opp til behandling ble partene forliket slik at stemor Martha tok gården Bjørk, mens forpakteren på Bjørk og Mogens tok halve Eide hver. Så ble Mogens kvitt både stemor og halvsøstre fra Eidet.
Susanna Henriksdotter Ellers ble altså mor til den førstefødte på Eide. Mogens fikk 7 halvsøsken.
Susanna ble altså en av mødrene i vår anerekke. Hun levde for ca. 300 år siden, sto opp med solen og gikk til hvile når øynene ble trette av tyristikkenes eller talglysenes små flammer.
Mogens levde på hekseforfølgelsens tid. Han var en mann i tenårene da dette var på det grusomste i Norge og i andre skandinaviske land. Heksebålbrenning var folkeforlystelser. I dag er dette vanskelig å forstå, ikke minst det at prestene i stor grad faktisk førte an i heksejakten og fordømmelsen. Vi kjenner ikke til Fortun-folkets forhold til dette, men at folk fra Luster har vært tilskuere til bålfestene kan en ikke se bort fra.
Anja Breiens film Forfølgelsen hadde sin handling nettopp fra Lusterområdet. Det fortelles om en mann som frøs i hjel på fjellet på vei fra Vigdalen. Mannen var far til Aslak Gimra som hadde et forhold til Eli Laupstad som ble mistenkt for å ha overnaturlige evner. Veien var kort til bålet. Hun ble brent i 1630. Hvor den forferdelige handlingen ble utført fremkommer ikke i filmen.
I en utredning av E.A. Thombe av 1903 om Teiste-slekten ser vi at Peder Mogensens bror Knud var innblandet i heksesak som vitne den 23. og 24. nov. 1663. Han forklarte at "fader Mogens Antoniussøn for en 20 Aars tid kom over Fjellet til hr. Christen Mule i Vaage på sin Reise fra Eide i Lyster, og at da han kom frem til Prestegaarden blev en av Prestens Døtre syg, saa at Prestekonen, Else Michelsdotter, maatte hente den for Troldom anklagede Person, der fordrev Sygdommen, etc."
Omtrent samtidig, i 1634 satt Lisbet Pedersdotter i tukthus i Stavanger for heksevirksomhet. I rettsdokumentene hennes står nevnt at hun hadde livnæret seg ved å strikke strømper for en annen kvinne. Strikkekunsten ble kjent i Norge omkring 1500-tallet. Dette viser vel at det var en oppvakt kvinne, og kanskje derfor var misstenkelig?
Peder Mogensons eiendommer bestod i 1684 av, eller deler av:
Eide,Ytri, Steig, Schromb, Falkegjerd, Vold og Øye.


Mogens Pederson Eide overtok først halve Eide gård og siden også Sørheimgodsets part etter makeskifte med oberst Krogh mot en part i Skaar og en part i Ytri.
Mogens eide også gården Falkegjerde i Hafslo, noe i gården Steig og i Voll i Lærdal.
Av halvsøsknene ble Christen Pederson (1680-1724) gårdbruker på Bjørk,
Jan Pederson (1684-1752) også gårdbruker på Bjørk,
Antonius Pederson (1686-1749) gårdbruker på Fortun,
Hans Pederson (1688-1741) gårdbruker på Skår,
Jens Pederson (1693-1763) gårdbruker på Øyene.

Alle fant seg sikkert godt til rette i årestuene, husenes sentrale og store oppholdsrom med ljoren i taket og ildstedet på jordgulvet under ljoren. Steinhellene som utgjorde ildstedet ble varmet opp med ild. Der tilberedte de maten under lyset fra åpningen i taket. Samtidig tjente steinhellene til oppvarming av rommet. Annet lys enn fra ljoren fantes ikke. Ved regnvær kunne ljoren dekkes av gjennomsiktig griseblære eller kumage. Årestuene var i bruk helt frem til ca. 1750 og ble etterfulgt av røkstuen som vi hadde frem til begynnelsen av 1800-tallet da pipene (skorsteinene) kom.
I 1750 ble det innført lov som sikret husmenn mot utnytting eller oppsigelse uten grunn. Det var altså husmennene som fikk den første arbeidervernlov!

Eide



I eneveldets tid var det slett ikke likegyldig hverken i Norge eller i Danmark hvem som styrte som konge i København.
I Susanna og Peders levetid var det Fredrik III og Kristian V som styrte.
Med sentralstyrte sterke embedsmenn i uniform, og med prester som var utnevnt av kongen i København ble det utviklet et sterkt styringsmønster til støtte for eneveldet. Og, det fungerte. Når prestene stod på talerstolen, var de kongens representanter, autoritære og refsende. Samtidig var de lokalsamfunnenes representanter overfor kongen. Embedsmenn og prester hadde stor makt, og fristelsene var nok store til å misbruke denne makten. Men norske borgere hadde rett til å klage saker inn for høyere rett. Kong Kristian V's lov for Norge gav allmuen i Norge rett til å appellere avgjørelser inn for høyere rett, og sorenskriverne var direkte pålagt å skrive de såkalte "supplikker" i "sømmelig stil". Supplikkene gikk tjenestevei gjennom kongens befalingsmenn eller andre på kongens vegne, geistlige eller verdslige, frem til kongen eller hans råd, -om det kom så langt.


Den norske delen av utgiftene på de krigene danskekongene hadde ført til ble stort sett dekket ved at norske krongods ble solgt. Det var kanskje danekongenes krigsgjeld som var årsaken til at Ormelid-bøndene ble selveiere.
På Eide (se bildet) ble det på denne tiden drevet landhandel og gjestgiveri. Det ble også drevet sagbruk, noe som trolig ble avviklet ved sønnens død i 1793. Det var trolig også i denne tiden det var ishus ved Skjolden, noe som før nevnt Drægni drev senere.

At Eide var en stor gård ser vi av folketellingen i ca. 1801. Jan Christensen, sønnesønn til Mogens Pederson Eide var da 48 år og "huusbonde" med yrke "bonde og gaardbeboer". Han var ugift. Dessuten var oppført at broren Peder Christensen (46) var bonde og "gaardbeboer". Han var gift med Mette Larsdotter fra Mørkrid. De hadde et fosterbarn.
Det var tre tjenestefolk på gården, en som livnærte seg som dreier og syv husmenn med jord med familier. På gården hadde en tjenestegutt "National soldat" som yrke.
Det bodde i alt 44 personer på gården.
Jan og Peder eide altså hver sin del av gården. De fikk ingen arvinger, og ble 26.juni 1821 de siste av vår slekt på Eide. Maren Henriksdotter Ritter kjøpte hele gården.

Folket på Eide kunne trolig mere om landets politikk og organisasjon enn de fleste i Indre Sogn. Peder Monssons far, Mogens (Mons) Antoniusson Eide var sønn av borgermester Antonius Knutsen i Oslo og var som vi skal se, trolig oppkalt etter sin morfar. Mogens var født i Oslo ca. 1590, og døde på Eide omkring 1648. Mogens selv kom antagelig til Eide i ca.1630 da han ble sorenskriver for Indre Sogn og kunne iføre seg embedsdrakten bare ca. 39 år gammel. (Lars Øyane kaller ham Mons, men alle andre skrifter kaller ham Mogens)

Sorenskriverbevillingen ble innført i Norge i 1591. Til å begynne med var de bare tingskrivere. Fra 1634 ble de også dommere. Fogd, skriver og prest var kjernen i lokalforvaltningen. Fra 1666 var Anders Sørensen sorenskriver i Indre Sogn. Han var sønn til Søren Lauritzen på Dalsøren som igjen var sønn til Lauritz Sørensen. Denne Lauritz var styrer og rådsmann på Sørheimsgodset i Elen Marsvin og Corfitz Ulfeldts tid som eiere.

Christoffer Urne og Hannibal Sehested var stattholdere i Norge under Mogens (Mons) Antoniussons tid som sorenskriver.

Mogens startet et sagbruk på Eidet på slutten av sitt liv. Det første året vi har produksjonsresultat fra var fra 1647 med 40-60 tylfter bord. Siste tall er fra 1687 med 100 tylfter. I gjennomsnitt ble det produsert 100 tylfter pr. år. I 1684 kom det en forordning om at bare eiere som hadde skog selv kunne drive sagbruk. Sønnen Peder M. Eide kunne da vise til at han eide skog på flere steder. Etter dette hører en ikke mere til Eide-saga som var en bekkesag, ikke flomsag.
Det var i denne tiden stor eksport av trevirke fra Luster.

Mogens Antoniussen overtok hele gården Steig etter Maren Iden i Nordhordland. Det må ha vært like før sin død siden Maren Iden stod som eier i 1647. Peder Mogensen Eide overtok halve gården etter faren, og kjøpte senere også den andre delen (14.06.1717). Etter Peder Mogensens død overtok sønnen Peder gården.
Maren Iden kan ha vært nær slekt til Mogens Antoniussons kone.

I 1621 giftet Mogens seg med Karen Johansdotter fra Iden.
De fikk seks barn:
Antonius Mogenssøn, gift med Johanne Johannesdtr. fra Forthun, reiste fra Luster,
Peder Mogenssøn på Eide, overtok gården.
Bertil Mogenssøn, reiste fra Luster, tok antagelig tjeneste i det militære.
Johan Mogenssøn, sogneprest til Fet. (Kirken i Fet har Vest-Europas eldste påviste oljemaleri.)
Knut Mogenssøn, vitnet i heksesak i 1663. (Se side 7)
Inger Mogensdotter, antagelig gift med Erik Hermanssøn Hauge.

I flg. Indre Sogns Tingbog 18.dec. 1667 solgte barna i felleskap en eiendom i Høyum fra Eide til fogden i Indre Sogn.
Det var den samme gården som det var tvistemål om mellom de Benkestokker, Hellesson (Gilde) og Tollev Pedersen 63 år tidligere.

Mogens Antoniussen var kanskje en vilter krabat. I hvert fall måtte han i 1625 mens han ennå var bosatt i Bergen "bøde 1 Dlr. for han have forsømmet Vagten en Tid lang." Snart etter ble han sorenskriver. En stilling han hadde til ca. 1640.
Karen var datter til Maren Jørgensdtr. og rådmann i Bergen Johan Andersson (Teiste) (f.1570). De bodde på Iden i Herdla.
Rådmann Johan Anderssons kone giftet seg med Hans Strarup etter Johans død. De fikk trolig ikke barn.
Far til Johan Andersson var borgermester i Bergen Anders Christensson.

Mor til Johan Andersson som også het Karen, var fra Kroken i Hafslo og tilhørte Kruchow-slekten på Kroken og Sørheim på veien fra Eide til Kroken. (Veien fra Eide til Kroken var selvsagt ikke bygget den gangen.)

Karen var halvsøster til Jon Anderssøn Teiste til Kroken. Jon Anderssøns far var Anders Nilssøn (Tornekrans) til Kroken (d.1639) i Anna Hansdatter Kruckows annet ekteskap.
Navnet Tornekrans i parentes kan indikere at hans mor var av adelsslekt.
Anders Nilson hadde tjenestegjort på fordelaktig måte i kongens kriger og ble derfor tilgodesett av kongen, bl.a. med et lite len i Luster. Han styrte sin økonomi meget dårlig og gikk vel etter nåtidens betegnelse konkurs, men ble hjulpet fra deler av sin gjeld av kongen én gang, men neste gang det samme skjedde var det ingen hjelp å få, han mistet lenet.
Kruckow-slekten, se eget kapittel.

Det er vel trolig at Karens farmors tilhørighet til Kroken og Teiste-slekten var årsaken til at Eide kom til å huse sorenskriveren, en gård som var representativ for en mann i hans stilling, men han hadde bare 1/3 av gården. Resten var da eiet av adelsmannen Iver Vind som hadde overtatt dette fra Sørheimsgodset.

Iver Wind (denne gang skrevet med W) eide også gods i Amla i 1647 og eide Stedje, Stedje fogderi, trolig som setegård i I. Sogn i 1639 og 1648. Iver Wind kjøpte Stedje og Kaupanger av Gjøde Pederssøn i 1636. Han hadde også gods i Lærdal. Vi vet at en mann med navnet Niels Vind var lensherre på Bergenhus i 1611. Wind-ene var av "urgammele danske adelige forfedre". Holger og Christian Wind kjøpte Værne Kloster i 1675. Christian kjøpte også jordgods av Ulik Fredrik Gyldenløve, sønn til Fredrik III. Iver Vinds andel av Eide ble senere i 1650, etter at sorenskriveren døde ca. 58 år gammel, også tilskjøtet enken Karen Johansdotter.


Det var likevel Karens bror Anders Johansson på Iden i Herdla som 30. oktober 1663 solgte gården til Karens sønn Peder som da drev gården. Karen drev gården frem til 1662 da sønnen Peder overtok driften. En annen sønn til Mogens og Karen, Antonius Mogensson giftet seg med Johanna Johannesdotter (1635-1679) på Fortun 4, "Andersgarden", nå Steinar Mørkrids eiendom. Disse to hører ikke mere til i Luster.

 Kristian IV

 

 


 

 

Mogens døde i 1648, samme år som Kristian IV døde, (se bildet) og hadde denne
kongen som sin høyeste overordnede i sin sorenskrivertid. Den berømte og kanskje beryktede Hannibal Sehested var kongens venn, svigersønn, stattholder og Kristian IV's stedfortreder i Norge. Han var gift med prinsesse Christina, helsøster til Elenora Christine som var gift med CorfitzUlfeldt. Hannibal falt i unåde p.g.a. at han forenklet sagt ikke overførte penger nok til Danmark, at han viste uærlighet i regnskapsførsel og beriket seg selv. Corfitz bidro i stor grad til hans fall. Hannibal ønsket å bruke pengene i Norge for å bygge opp og holde en egen hær som sikkerhet mot svenskeangrep
Sorenskriver Mogens hadde nok skaffet seg både lærdom og erfaring fra sin far Antonius Knutssønn i Oslo og senere sin svigerfar, rådmannen i Bergen. Far Antonius var kommet fra Danmark og var som sagt før borgermester i Oslo, en by med ca. 2000 innbyggere. En by hadde flere rådmenn, og det var trolig vanlig at den eldste rådmannen ble utpekt til borgermester. Borgermestrene drev gjerne annen virksomhet ved siden av borgermester-stillingen. Siden Antonius var borgermester fra 1611 til 1614 tiltrådte han stillingen da han var ca. 51 år gammel. Det bygges da på antagelsen om at han var født omkring 1560.

Hans søsters datter Karen Andersdatter Vinke var samboer med kong Christian IV. Deres to barn, Dorthea Elisabeth og Hans Ulrik Gyldenløve, hadde altså kongens svigermor Ellen Marsvin som "halvtante" og den senere kong Fredrik III som sin halvbror. (Se side 44)

Da vet vi også at Karen Anderson Vinkes barn var halvsøsken til Hannibal Sehesteds kone som også var datter til den samme kongen, men med en annen mor, nemlig datter til Ellen Marsvin og den fallerte adelsmannen Ludvig Munch.
Det var ikke populært i Danmark at kongen var samboer med den borgelig fødte Karen.

Sorenskriveren hadde fire onkler. Det var fogd og stiftskriver i Oslo og Hamar, prost i Aas herreder, kannik i Hamar og vise-lagmann og rådmann i Stavanger. Dessuten var hans tante gift med skriveren Anders Vinke på Bremerholm. København var den gang omgitt av flere små øyer. Bremerholm var en av disse, og er nå en del av sentrum i byen der Nicolaikirken og Holmen kirke ligger, en liten spasertur til Christiansborg.

Sorensskriveren Mogens Antoniussen hadde et søskenbarn som var sogneprest i Onsø, en brorsønn som var lagtingsskriver og kgl.maj. tiendeforvalter i Moss og Soen og en sønn som var sogneprest til Fet med navnet Johan Mogensen Teiste (se foran).

Christian IV. skjenket Sørheimsgodset som hadde vært Kruckows adelssete til sin svigermor Ellen Marsvin som var søster til Helvig på Tomb.. Dette innebar i realiteten at hun kunne innkreve tienden som brukerene måtte betale. Sørheimsgodset omfattet store områder. Foruten Ormelid som er nevnt annet sted, omfattet godset Svensøy og også bl.a. gnr.13 bnr.1 Fortun (Susigarden) som senere er blitt oppdelt i en rekke gårder.

Bl.a. var altså også vårt Grøt i sin tid både kirkegods og krongods. (gnr.13, bnr.9 og 10)
Det var typisk for tiden at godset gikk fra Ellen Marsvin til Corfitz Ulfeldt, så til kongen igjen, derfra til Christen Pedersen, til rådmann i Bergen Hans Jensson Ørbeck før byfuten i Bergen Hans Henningson Smidt fikk hånd om det. Fortun-bruket gikk så over til Frimann-slekten som i 1749 (under FredrikV) solgte til Annanias Christopherson Harberg som straks solgte videre til forpakteren Mons Torkildson som var første selveiende bruker. Denne utviklingen i løpet av ett hundre år var nok, som nevnt før, typisk for tiden. Corfitz Ulfeldt var den slue rådgiveren og svigersønnen til kongen som opererte i Danmark, mens kongens andre svigersønn Hannibal Sehested hadde samme funksjon i Norge.
Kanskje var det Corfitz som var årsaken til at eiendommene ble overdratt til ham selv da Hannibal falt i unåde hos kongen. Corfitz Ulfeldt overtok Sørheimsgodset fra Ellen Marsvin i 1648, samme år som kongen døde. Grev Ulfeldt var oppført som eier i 1661 (7 løper 1 pund 6 mark).
Nevnte Helvig var gift med Gaute Galle. Hun døde i samme år som Christian IV og Mogens Antoniusen i 1648. Helvig og Galles sønn skrev seg til Holleby og Egeberg . Antonius Knudsen fikk trolig kongebrevet på Egeberg etter denne Nils Galle.

I flg. Kristianias Historie hadde Antonius og hans kone Ingrid Mogensdotter Gyldenaar flere barn, i hvert fall to døtre, Karen og Bodil. De ble gift med h.h.v. Bertil Hellesen
og Lauritz Christensen. De var begge rådmenn i Oslo. Bertil Hellesen var byens største reder. Antonius selv var den nest største.
I flg. samme historiebok var det flere slektsgrupperinger i byen. En slektsgruppe "samlet seg om borgermester Antonius Knutssøn".
Hverken i Kristianias Historie eller i Oslo Bys Historie nevnes sønnen Mogens Antoniussøn. Han hadde da heller ikke noen karriere i Oslo.
I tillegg til rederivirksomheten drev Antonius sagbruk og kjøp, salg og eksport av trevirke. Det var datidens store næring. Han drev også import av tøyer og våpen. I tiden etter 1580 drev han utlånsvirksomhet. Han var skriver i Oslo og Hamar i 1590-årene.
Navnet Gyldenaar har vi ikke truffet på i noen sammenheng bortsett fra at Haakon Mogensson Gyldenaar var sogneprest i Vang så sent som i 1910. Vi legger merke til at Ingrids far het Mogens, og at hennes sønn sorenskriveren også het det samme. Dette er noe påfallende med tanke den på trdisjonen med oppkalling man hadde innen samme slekter.



Antonius Knutsen var gjennom statholderen kongens representant i byen med ansvar for utskriving av soldater etter ordre fra stattholderen. Han hadde også ansvar for avlønning av soldater og for transport av disse. Bl.a. var det hans ansvar da han sendte sin personlige tjener til Uddevalla med 360 daler for utbetaling til norske soldater der.
Antonius fikk etter kongebrev overta Ekeberg fra byen i 1607. Samme år overtok han Bro Sag i Skedsmo.
Det er sagt om sønnen Mogens Antoniussen at han bar samme våpen som sin far, en rose med to stjerner. Dette fikk Antonius ganskje innvilget sammen med kongebrevet?

Bror til Antonius, Peder kom også til Oslo. Han
ble bl.a. fogd på Toten, og overtok som stiftsskriver i Oslo og Hamar etter sin bror. Han var gift med Gunnhild, søsteren til Ingrid, kona til Antonius. Han ble også en av de rikeste i Oslo.

Antonius døde i 1614 eller 1615.

 

Tegning av Oslos bebyggelse 30 år etter Antonius.




Antonius Knutsens far var Knut Pederson. Han var slottsskriver og borgermester i København Vi har altså delvis vårt opphav i Danmark, både på min fars og mors side (Vitus Biering eller Wendelboe, se Strand-slekten).

Antonius var borgermester under Kristian IV's regjeringstid og samtidig med at Enevold Kruse var kongens stattholder i Norge med sete i Oslo. Kong Kristian og Kong Gustav 2. Adolf av Sverige (de to siste årene) kjempet i denne tiden om herredømmet i Norden, den såkalte Kalmarkrigen. Det var et problem for Kristian IV at norske bønder nektet å sloss i en krig de ikke følte var deres egen krig. Det er mange eksempler på dette, men interessant i denne sammenheng er at soldater fra Trøndelag sommeren 1611 hadde ordre om å marsjere inn i Jemtland. Her skulle de få hjelp av jemtene mot svenskene. Jemtene ble innkalt "mann av huse", men bare en tredel av de innkalte fra fru Antonius Knutsens hjemfylke møtte frem. Trønderne på sin side tok med all makt til bens da de fikk den første kontakt med de svenske soldatene. Det første oppgjøret mellom Kristian IV og svenskekongen ble utkjempet i 1611-1613. Det var nettopp i denne krigen at oberst Alexander Ramsay og oberst Georg Sinclair ble stoppet og tilintetgjort ved Kringen i 1612.
I flg. Lars Øyanes Gards og Ættesoge var Antonius som nevnt gift med Ingrid Monsdotter Gyldenaar fra Jemtland. I Kristiania Bys historie er navnet oppgitt til Inger Mogensdotter Gyldenaar. Vi velger å benytte navnet Ingrid siden dette har gått igjen i slekten senere. Opphavet til navnet Gyldenaar (ca. 1570) kjenner jeg ikke. I Ingrid og Antonius's tid var Båhuslen, Jemtland og Herjedalen norske områder. De ble avstått til Sverige i 1645.
Ingrid opplevet kanskje ikke at hennes opphavssted i Jemtland som en følge av Brømsebro-freden i 1643 ble tapt for Danmark-Norge.
I 1615, da Antonius døde, fikk Ingrid Mogensdatter (Gyldenaar) kronens sagbruk på Foss ved Akerselven mot 100 rdl. i årlig avgift. Året før hadde Boye Fredriksen Tetenbøll fått det samme ved kgl. forleningsbrev, men det ble tatt fra ham og overdratt til Ingrid.

Dette kan være den samme møllen som i flg. Bodil og Sten Sparre Nilsen i Genealogen nr. 2/99 ble drevet av Søren Eschildssøns (lagrettsmann) sønnesønn Paul Nilson. Fossen ble da kjøpt av et medlem av familien Grüner som tidlig på 1800-tallet kjøpte eiendommen tilbake, derav navnet Grünerløkka.

Ingrid klarte ikke å drive sagbruket i konkurranse med de mange små sagbrukene ("skvettemøllene"). Derved ble sagbruket allerede i 1617 ført tilbake til Boye. Boye fikk nå ikke bare sagbruket, men hele gården Foss med både kvernmølle og sagbruk mot en årlig avgift på samme beløp, 100 rdl., omkr. kr.70.000.- i dagens pengeverdi. Dessuten fikk han full skattefrihet.
Kanskje var det da Ingrid tok med seg sønnen og dro til Bergen og giftet seg på nytt-.


En søster til Antonius Knutsen, Boel Knutsdatter som var gift med skriveren Anders Vinke på Bremerholm ble som før nevnt mor til den Karen Andersdatter (Vinke), som var samboer til Kong Kristian IV fra 1613 til 1615 og som fødte ham to barn. Det ene barnet var Hans Ulrik Gyldenløve som altså var halvbror til kong FREDRIK III. (1609-1670) som ble konge i 1648, tre år etter Ulriks død.
Hans helsøster Dorotha Elisabeth Christiansdatter døde i 1615 bare to år gammel.
Kongens sønner utenfor ekteskap fikk navnet Gyldenløve.

Hans Ulrik hadde 19 halvsøsken med kongen som far. Han var t.eks halvbror til kona til den kjente Hannibal Sehested som han var samtidig med som gesandt i Spania og som ble stattholder i Norge (Oslo). Han var også halvbror til Ellen Marsvins barnebarn som er nevnt før som kong Kristian IV's svigermor og som fikk Sørheimgodset av kongen.

Karen Andersdatters bror Hans Andersen Vinke (altså kongens "svoger") kom også til Norge. Han ble kannik i Oslo.
Når vi ser at han ble gift med datter til Elsbe Teiste og dekan i Oslo Claus Berg til Ormegaard som igjen var sønn til biskop Frans Berg, og at hans kone igjen var søster til fru biskop Jens Nilssøn og at hans søster Anna Andersdatter Vinke ble gift med biskop Nils Glostrup, og at søsteren Bodil Andersdatter Vinke ble gift med den neste biskopen, Ole Boesen forstår vi at kirkemakten også var med i "Antonius Knutsen-klanen". (Se forøvrig "Strandslekten")
Nils Glostrup ansatte den første kappelan i Rakkestad. Se: STRANDSLEKTEN.

Så vet vi altså at Mogens Antoniussen på Eide gård hadde en rik familie i Oslo, både forretningsmenn, embedsmenn og kirkeledere og til å med hadde kongelige søskenbarn i København, men vi kan ikke se at han hadde arvet noe av sin fars store formue. Hans mor tapte nok en del av sine verdier da hun overtok Foss sagbruk i Oslo som hun ikke klarte å få lønnsom.

Da Antonius Knutsen døde i 1614 eller 1615 giftet Ingrid Mogensdatter seg for annen gang med Mads Jenssøn, og deretter giftet hun seg for tredje gang med notarius publicus i Bergen Zacharias Povelssøn og flyttet med sin sønn Mogens Antoniussøn til Bergen. En del av sin utdannelse fikk derfor Mogens antagelig i Bergen. Han tok borgerskap i Bergen i 1620.

På Mogens Antoniussens tid ble Norges første egentlige vei bygger fra Kongsberg til Hokksund. Veier fantes ikke i Sogn før på slutten av 1700-tallet. (Kongeveier)