Tanker omkring en
EN AVREISE.


Han var utrustet som en postfører i Fortun skulle være, med posthornet hengende på den ene skulderen og postvesken på den andre. Det var likevel noe uvanlig at han midt i postruten kommer inn i sin egen stue på denne måten. Han har et brev i hånden. Granskende ser han på adressen på konvolutten. Han kjenner igjen håndskriften og aner hvilket budskap brevet inneholder. Avsender er hans egen bror Jens. Han ser ikke opp før han står foran sin sønn som brevet er adressert til.
Han leverer konvolutten til sønnen sin, tar et par skritt tilbake og er spendt på om han vil åpne det mens han venter. Det ville være greit å få visshet for sin mistanke før han legger i vei videre på sin postrute.

Det er nesten 3 måneder siden nå, men igjen står sønnen med noen etter hvert temmelig slitte brevark i hånden og leser igjennom det ennå engang. En slags siste sjekk. Alt er ferdig pakket, alt det han skal ha med seg på reisen fra Skjolden til Bergen og derfra på den lange reisen til Amerika, til onkel Jens som han er oppkalt etter. Garantien fra onkel Jens om at han var villig til å betale for den lange reisen var der også.
Den 18 år gamle gutten som i løpet av de siste par årene hadde blitt til mann hadde nok lenge hatt denne dagen i tankene. Men, det hadde liksom blitt så annerledes enn det han hadde tenkt seg, -meget vanskeligere. Det hadde jo vært en uoppnåelig drøm. Så var det plutselig blitt en virkelighet som det var vanskeligere å forholde seg til enn hva det var i drømmene.

Usikkerheten gikk over i visshet, vissheten om at dette var nettopp den muligheten en virkelysten ung mann ville forme sin fremtid på. Onkel Jens hadde oppfattet ungguttens små vink i brevene hans. Invitasjonen fra onkelen om å komme over til ham var nettopp hva han hadde sett frem til og i hvert fall håpet på.

Mor og far kunne ikke annet enn å være enige i at han måtte takke ja til onkelens tilbud om å komme til ham og til å bli hjulpet i gang i det nye store forjettede landet der alt lå til rette for en virkelysten unggutt. Det skulle jo være slike store muligheter der borte.
Men det var ikke lett. De skulle så gjerne hatt ham nærmere.

Mor og sønn fikk en ekstra stund alene inne. De siste ømme formaninger, eller anbefalinger om og bekreftelser på forsiktig og redelig oppførsel måtte utveksles. De ømme omfavnelsene tok også sin tid. -"Du gode snille gutten min. Ta vare på deg selv og hør på hva onkel sier"- Så kunne mor gå ut, men sønnen ventet litt for å søke å fjerne tegnene som følge av en ekstra beveget stund. Alle forstod nok det.

Utenfor var hest og vogn kjørt frem. Kisten med utstyr, niste for første del av reisen var lastet på vognene. I håndvesken lå to igjenklebede brev. Ett til farbror Jens, og ett til sønnen Jens. Ingen av brevene skulle åpnes før han var vel fremme i Veroqua, Wisconsin.
Utenfor sto også mormor. Mormor Ingrid som var 73 år gammel var kommet de 4-5 kilometeren fra Bjørk for å ønske sitt barnebarn alt godt. Hun ville heller gjøre det en siste gang her enn sammen med alle folk på kaien i Skjolden. Morfar Christopher var ikke i vanlig form lenger. Han var nesten 85 år gammel. Han hadde tatt farvel med sin unge venn tidligere.

Med far ved tømmene og mor med minstebarnet Johanne på bare fire år på fanget foran og Jens sammen med Kaia på nesten 8 år og Georg på snart 11 år bak på vognen satte følget seg i bevegelse. Noen måtte småløpe etter vognen. Selv størstesøsteren Ingrid på 21 år som var kommet hjem fra Luster var med. Slik kom de frem til Skjolden i god tid før båten skulle legge fra kaien. Mormor hadde ennå en stund å gå før hun kom hjem til Bjørk og overbragte Christopher hilsenen fra Jens.

Det var vanlig med mye folk på kaien i Skjolden når rutebåten hadde landligge, men denne dagen var det ekstra folksomt. Det var flere fra bygda som skulle på langfart. Gode venner og slektninger var møtt frem for å ta adjø og for å ønske god tur og tillykke med fremtiden i Amerika.
Noen kvinner med skaut og forkle og med strikketøyet i hendene foran seg stod litt i bakgrunnen. Øvede fingre . Det var ikke nødvendig å se ned på det de gjorde etter mange års erfaring med å utnytte tiden til noe nyttig. De var ofte på kaien når dampen kom. Det var ingen av deres nærmeste som skulle reise, men her kjente alle alle.

Fedre og brødre hjalp til med å bringe reisegodset ombord. Det var greit å ha noe å gjøre også. Det var liksom lettere å kontrollere følelsene da. Mødre, søstre og kanskje kjærester stod der med hendene foldet foran seg, ventende og gruende for å ta den siste avskjeden og omfavnelsen. Ville de klare å kontrollere sine følelser ?
Disse hadde lagt strikketøyet igjen hjemme i dag. Det føltes så bart, litt hjelpeløst å være uten bonningen i hendene.

"Skriv så ofte du kan da Jens"
"Ja, -dere også"
"Hils onkel Jens"

I morgen er det 17. mars 1908. Da er Jens Pedersen Vigdal ombord i Conard-rederiets amerikabåt til Amerika, hans nye hjemland.
Ulet fra dampen varslet slutten på barndom og ungdom. Det var de voksnes verden som ventet der langt borte.

Var det slik det skjedde ?-

Selv møtte jeg min onkel Jens mange år senere. Det hadde vært krig i Europa, og Norge hadde vært okkupert av tyske tropper. Det hadde vært vanskelig for oss i gamlelandet Norge, men mange onde tanker hadde nok også vært tenkt av Jens om hvordan det stod til med hans kjære der hjemme.
Norge ble fritt i 1945. De tyske soldatene vendte hjem, og Norge skulle bygges opp igjen som en fri nasjon.
Jens kunne ikke vente lenge. Han måtte hjem for se med egne øyne hvordan vi hadde klart oss gjennom vanskelighetene. Allerede i 1946 kom meldingen om at Jens var på vei over. Brødre og søstre samlet seg på Amerika-kaien i Oslo for å ta i mot ham. Det var nok et gripende gjensyn.
Jens reiste rundt i landet og besøkte hver og en på deres hjemsteder. Jeg husker hans møte med oss i Asridsgate. Han var en veltalende sogning med amerikanerens selvsikre og belevne væremåte. Han hadde nå solgt sin forretning og drev et forsikringsagentur som spesielt var innrettet mot avlingstap for landbruket i hans område. Han var også valgt dommer i den lokale domstolen for mindre forseelser som etter amerikansk lov ikke krevde jurister som dommere. Han var, eller hadde vært formann i Sognalaget i Wisconsin.
Mens han var i byen var han innom Dagbladet Sarpen der han ble intervjuet, og avisen fant plass til tekst om hvordan han opplevet gjensynet av hjemlandet og med bilde av amerikaneren.


Ps. I flg emigrasjonsregisteret for 1908 hadde Jens ikke billett. Det er blitt sagt at hans onkel Jens betalte for reisen for å få hjelp i sin virksomhet i Amerika, men det er også kjent at mange kommuner i Norge betalte for billettene for å få ned arbeidsledigheten her hjemme.
Ds.
 

Slik startet en Amerika-reise fra Skjolden.