HUSMANNSSTANDEN.

Husmenn representerte en respektert del av samfunnet selv om jordeiere og husmenn levde i hver sitt klart adskilte sosiale lag, like meget som det var skille mellom adel og bønder. Et innblikk i hvilke forutsetninger husmenn ble gitt vil gi et bilde av forholdene folk levde under.

Ettertiden har dømt husmannsvesenet hardt. Store sosiale motsetninger og sterke politiske strømninger og synsmåter fra den seneste del av husmannstiden og i nyere tid har satt sitt preg på oppfatningene. Temaet må vurderes ut fra datidens situasjon.

Husmannsvesenet oppstad ca 200 etter Svartedauden i 1349. Etter Svartedauden tok det 200 til 250 år før folkemengden tok seg opp igjen til hva det var før landet ble utsatt for denne fryktelige pesten. Mange gårder hadde ligget brakk og var gjengrodde, og bøndene var økonomisk presset. Folketallet steg raskt, og det måtte skaffes levebrød. Bøndene hadde ikke nødvendig arbeidskraft på gårdene til å nyrydde og dyrke opp gårdene siden. Antallet bruk var også halvert under og etter Svartedauden. I mange strøk av landet var skatteinntektene blitt redusert til omkr. 1/3 av hva det hadde vært før. Husmannsvesenet utviklet seg i takt med befolkningsveksten etter den store pesten.

Vi må også være klar over at bønder for en stor del var leilendinger til krongodsene og til kirkegodsene.
Jordbruk var på Østlandet og Vestlandet den klart største næringen ved siden av jakt og fiske.
Også for bøndene var det viktig å ta vare på sitt yrke. Det var viktig at gården kunne følge slektenes gang, men var det flere sønner på gården var det bare en som kunne overta bruket. Yngre sønner fikk ofte husmannsplasser under gården de var fra, d.v.s., de måtte rydde ny jord på sin fars eller brors grunn.
Det var også lenge forbud mot å dele opp bruk.

Mellom bonden og husmannen var det et gjensidig avhengighetsforhold. Bonden trengte stabil arbeidskraft. Husmannen trengte et stabilt og sikkert kontraktsforhold for seg og sin familie, gjerne også for sine etterkommere. Husmannsplasser gikk som regel i arv.


Overalt i landet var husmennene en underklasse i forhold til bøndene. I Nord-Norge og på Vestlandet var ikke klasseskillet så markert som på Østlandet.
På sitt største var husmennene den klart største samfunnsklassen i landet. Den var dobbelt så stor som bondestanden.

 

Husmannsplassene i Steinbyen i Fortun.
 

 

 

 

 

 

 

 

Husmannen tilhørte på en måte bonden. Han var en del av husstanden
som bonden hadde ansvar for i  motsetning til løsarbeiderne som fartet Nå er det ett eller to hus igjen.
rundt og fikk tilfeldig arbeid i onntider etc.
Det var tradisjon på bygdene for at sømmelighet var en dyd. Omdømme, ære, slektens ettermæle, takt og tone var sterkt regulerende faktorer for at man tok vare på sine medmennesker, og da særlig de de hadde påtatt seg ansvaret for.
Husmannskontraktene var også skriftlige.

Overgrep fant naturligvis sted. Husmennene var da også de første som fikk en "arbeidervernlov". Den kom i 1750 og ble moderert i 1752.

Mot slutten av 1800 kom industrialiseringen i gang i Norge. Spesielt på Østlandet bidro det til at overbefolkningspresset ble redusert. Utvandringen til Amerika bidro også i stor grad, ikke minst på Vestlandet.

Men også industrialiseringen førte til en lignende ordning som i husmannssystemet. Arbeidsgiverne bygget boliger for de arbeidere de kunne engasjere i sine virksomheter. Ikke minst kjenner vi til arbeiderboligene i forbindelse med Borregaards industrireising. Navn som Helgeby, Bodene, Tarris er eksempler på dette.

I 1927 kunne husmannsvesenet oppheves. Samarbeidet mellom bøndene og husmennene til gjensidig fordel brakte landet gjennom 400 vanskelige år.

Det er nevnt før at det i sin tid bodde hele 8000 personer i Luster i det samme området som det nå bor ca. 5000 personer. Det gjør det klart at det nærmest overbefolkning selv om folk flest ikke hadde samme krav som nå. Foreldre ville gjerne sikre sine barn gjennom å gi flest mulig egen gård.
I senmiddelalderen og i lang tid etter det var det forbudt å dele opp gårder. Den eneste utveien var å tilby husmannsplasser.
Det innebar i midlertid at bonden måtte betale alle skatter og leilendingsavgifter som ble pålagt både for hovedbruket og husmannsplassen. Husmannen betalte leien til bonden.

Vedlagt vises kopi av en leiekontrakt som trolig var typisk for slike husmanns- kontrakter. Denne kontrakten er fra 1910.
Den kontrakten som vises er kopi av originalkontrakten på husmannsplassen som Ola Fortun vokste opp på.

Mitt søskenbarn Ingrid Fortun, datter til onkel Per Vigdal på Grøt giftet seg med denne husmannssønnen på Hagen som var nærmeste nabo til Grøt. Det var nok typisk for husmenns sosiale anseelse at dette ekteskapet ikke var helt populært, i hvert fall ikke for et par av mine onkler.

Det skal nedenfor gjøres et forsøk på å "renskrive" leieavtalen for å gjøre den mere leselig:
(Kopi av originalkontrakten sees på sidene 66 og 67.)

Bygselkontrakt.

Undertegnede gaardbruker S.J. Forthun eier og bruker av gaardsno 13 brugsno 3 Forthun, bortbygsler av denne min eiendom til Thomas Torbj.sen Forthun og hustru Marha Olsdtr følgende jordstykker:
1 et jordstykke i Forthunshagen ovenfor veien etter utstukene merker.
2 En slaatteteig kaldet Øigardsbakken.
3 Runde Skreen og Risskaaren
4 Havneret paa Fjeld og vaarstølen til kreaturer, han føder på pladsen samt havnerett til samme kreatur i Hagen ovenfor veien vaar og høst. Hvis smalen for fremtiden kommer til at havnes i Utladalen, skal ogsaa de sauer som fødes paa anskrevne plads sammerhavnes der. Utgifterne hertil bæres av smalens eier.
Gjerdehold om den beboede eiendom bæres av brukeren.

Husmanden utreder følgende aarlige utsvar, saalenge han bruker pladsen.
1 Han slår en teig kaldet Skarebakken fra tvermerket og opover, al den slaat der findes.
2. 2 - to sommerdage i slaatonnen - mannsarbeide.
3. 1 - tøndesæd skur i skuronnen.
4. 2 - to dage høstarbeide - mandsarbeide.

Alt udføres efter tilsigelse og arbeidet gjøres forsvarligt.
Naar husmandsfolkene enten fraflytter padsen eller ogsaa avgaar ved døden, skal pladsen gjøres ruddig og husene bortflyttes av husmanden eller hans efterladte uden nogensomhelst utgift for grundeieren.
Naar pladsen falder tilbage til grundeieren, tilkommer husmanden ingen godtgjørelse for oprydning.
I tilfælde grunneieren helst vil have foranstående utsvar utredet aarlig i penger, etter tidens normale betaling for dager leide, har han ret dertil efter eget valg.

Foranstaaende bygselkontrakt vedtaget i alle dele av grundeier og bygselmand.

Forthun 22 december 1910

Til vitterlighet S.J. Forthun
J.O Hatlestad sign. Tomas T. Forthun
Sunnøve Hatlestad sign.




Som eier av "Sølfestgarden", bnr. 3 Fortun var det Sølfest Johannesson Forthun som undertegnet kontrakten som utleier. Sølfest var far til Eilev Mørkrids svigerfar.



Ps.
I vår stue i Olsokveien står en kiste som vi fikk av Ola Fortun da vi overtok Grøt.
Ola var døpt Ole Johan, men ble kalt Ola.
Kisten har påmalt teksten:
Ole Thorbjørnsen Forthun 1879.

Året 1879 er 31 år før Olas far undertegnet bygslekontrakten på Fortunshagen 4.
Ola Fortun, eller Ole JohanTomasson Forthun var født i 1902, 8 år før kontrakten ble undertegnet.
Da Olas far het Tomas Torbjørnson Forthun, er det trolig at Ola hadde arvet kisten fra sin onkel Ole Torbjørnson (1857-1920) som var kirketjener og bodde på Stein under Skagen.
Olas besteforeldre var Thorbjørn Erikson Fortun fra Volden under Holmestad og Martha Olsdotter fra Teigen under Svensøy.

Olas far Tomas Torbjørnson var fra Bakken under Fortun 6, den gården som Erik nå har overdratt til Signe Weka.
Plassen Bakken lå ved den andre svingen på veien opp fra Samvirkelaget mot Turtagrø.