LUSTER



var bygda ved Lustra-fjordens ende. Det er fjorden som nå heter Lusterfjorden. Men, Luster har ikke alltid hett Luster selv om det står det på et kart fra 1560. På dette kartet vises forøvrig Luster som eget len i likhet med Sunnmøre, Nordmøre, Hardanger, Stavanger og Lista under hovedlenet Bergenhus.

Jeg kan huske at min egen far Eilef kalte hjemstedet sitt Lyster. Han var naturligvis fullt klar over at navnet da var Luster, men Lyster falt mer naturlig i munnen. Han var nok vant med dette navnet fra barndommen.
I May Grethe Lerums bøker Livets Døtre som har sin handling lagt til århundreskiftet mellom 1600 og 1700 kalles bygda Lyster. Dette var 200 år før Eilef ble født..

Østlandet og Vestlandet møttes i Fortun, og ved Skjolden møttes landtransporten og sjøtransporten av varer. Skjolden var transitthavnen, en havn med kai som var eiet av Eide gård helt til 1960 da den ble solgt til Årdal og Sunndal Verk. På Eide gård bodde forresten sorenskriveren i Indre Sogn i sin tid. Han var sønn av borgermesteren i Oslo som igjen var sønn av borgermesteren i København.

Fra nordre Gudbrandsdalen gikk den korteste veien til verdensbyen Bergen over fjellet til Skjolden. Veien gjennom Gudbrandsdalen, gjennom Hedemarken og Akershus til Østlandets store by, Kristiania var også lang.
Sognefjorden representerte et stort oppland.
Fjordveien var eneste forbindelse fra Skjolden til alle de små tettstedene langs Sognefjorden og til Bergen og det store utlandet. Fjordveien var både bygdevei, riksvei og europavei.

Skjolden var et transittsted for Gudbrandsdølene mellom øst og vest- og til Europa.
Av naturlige grunner var det i sommerhalvåret de opplevet det pulserende livet, men de krysset også Sognefjellet på vinterstid.
En telling som ble gjort sommeren 1878 viste at det den sommeren passerte 16000 personer og 2500 hester over fjellet.
Det var stor trafikk på den smale bygdeveien forbi stuedøra på Grøt også etter at gården i 1890-årene ble flyttet dit den nå ligger.
Det viktigste formålet med å krysse den truende og ikke alltid lett farbare Jotunheimen var nok transport av varer i handelsøyemed.
Transporten av varer over Dølafjellet, som det het i Sogn og Sognefjellet som det het i Gudbrandsdalen, skjedde med kløvhest eller ved at varene ganske enkelt ble båret på ryggen.
Varene som ble fraktet var for det meste salt, sild og annen fisk fra vest, og huder, skinn, smør, tjære og jern fra øst.
I tidligere tider kunne det være risiko for å bli overfalt av fantefolk som røvet varene fra de som vandret over fjellet. Navn som Fantesteinane (1430 m.o.h.)og Galgeberg er minner om dette. Det siste er et minne om da bøndene samlet seg og fanget to fanter som de hengte opp i to kroker som var boltet til fjellet.
Det var vanlig at de som skulle krysse fjellet samlet seg og gikk sammen i store følger fra varde til varde. Disse vardene kan ennå ses som steinrøyser med høye staker i midten for å kunne sees også over snøen om vinteren.
Vinterveien og sommerveien fulgte ulike traseer. Vinterveien kunne gå over områder som ikke var farbare på sommerene.

Prins Oscar Fredrik som senere ble kong Oscar II krysset Sognefjellet i 1860, altså mange år før veien ble åpnet som bilvei 16. juli 1938. 200 arbeidsløse ungdommer hadde da bygget veien ferdig som nødsarbeide i "de vanskelige 30-åra".
Etter sin tur over fjellet skrev prinsen: "Noe mer storartet skjønt, noe mer overveldende sublimt enn utsikten fra "Hougen" (som senere har fått navnet Oscarshaug) innen nedstigningen begynner, kan man ikke tenke seg. Fremfor oss svever de tre "Skagastøls-Tinderne, nest høyeste på den Skandinaviske halvøy. Over 9000 svenske fot reiser deres jevnhøye isser seg."---------"Nu senkes blikket, senkes ned med forundring mot et gapende svelg, blir borte i et stadig mørkere svelg".--------"Det kan vel aldri være meningen at vi skal på hestrygg ned i denne avgrunn?" bryter jeg ut. "Jo det er nok så du". svarte min hederlige veiviser beroligende rolig. Jeg besluttet der og da at ned skulle jeg, og ikke stige av hesten hva som enn hendte. Og slik ble det." Etter den halsbrekkende turen kom de ned til den blide og frodige Fortundalen og til dampen "Widar" som lå ved den nybygde kongebryggen ved Skjolden.(Referert fra Wibeke Knagenhjelms bok om Tradisjonsrike turisthotell i Sogn og Fjordane)
Jeg gjetter på at det kongelige reisefølge var en begivenhet i min oldemors og oldefars liv. De var da h.h.v. 35 og 37 år gamle.
Bildet av det gulnede papiret viser prinsens signatur sammen med sitt følge da han kom tilbake som konge av Sverige/Norge 31 år senere.

 

Sogningene levde naturligvis som nordmenn flest på den tiden av jordbruk, jakt og fiske. I de to dalførene Fortunsdalen og Mørkridsdalen var det ryddet jord. Det var, og er vanskelig å oppdage jordbruksarealene, men det dreier seg om et par tusen mål innmark og enorme beitearealer i fjellområdene. Jakt og fiske var gode tilleggsnæringer. Sogningene produserte varer som var etterspurt både på østsiden av fjellet og vestover i Bergen og sonar til andre europeiske land. Skjæring av isblokker fra Eidsvatnet for salg og utskipning til England både før og etter århundreskiftet var et eksempel på det siste.
Is trengtes også for saftfabrikken som Halvard Drægni startet på Skjolden. Drægni var ikke minst mannen som skapte en industri på stedet, og som gjennom dette opprettet kontakter i utlandet, noe som bl.a. resulterte i at filosofen Ludvig Wittgenstein bygget hytten sin ved Eidsvatnet.

Bergen hadde fra gammelt av behersket handelen på Nord Norge og på Vestlandet. Nord-Norge lå lenge administrativt under Bergenhus len.
Fra ca. 1350 og i 200 år fremover var handelen gjennom tiltvungede privilegier fullstendig i hendene på det tyske Hansa. Deres makt var enormt stor, og ble først redusert etter ny lovgiving i Norge i 1560. I 1630 opphørte Hansa-veldet helt.
Hansaene førte nok Bergen by og dets forbindelser inn som en del av Europa, men det var ingen tvil om at Hansa i stor grad utarmet deler av landet. De lot ikke nordmenn slippe til i deres forretninger.

Selve navnet Hansa, -"bevæpnet makt",- var nok betegnende for hvordan de kunne legge under seg sitt handelsrike, og i Norge etablere et koloni-imperium, en stat i staten med sin egen jurisdiksjon, og som trengte til side norske handelsmenn.
Hansatiden i Norge falt sammen med Norges 400 årige "mørketid" under dansk styre. Det gjorde ikke situasjonen lettere. Den opplyste del av befolkningen, slik det het, dvs. adelen og presteskapet var prisgitt danskekongen. Norge hadde heller aldri hatt noen sterk adel som kunne ta seg av norske interesser. Det ble dansk adel som fikk rettigheter i Norge. Disse satt på sine seter i Danmark og styrte sine personlige interesser derfra som dansker og ble ikke
norske i sin tankegang.

Med Kruckow og Teiste sto nok Luster som eget len i en særstilling Etter Hansa-maktens sammenbrudd, midt under 30-årskrigen som ble avsluttet i 1648, blomstret Bergen likevel meget snart opp som Norges viktigste og største by. På 17. tallet overgikk Bergen sogar København som handelsby. Men, Norge hadde da allerede i mangfoldige år vært lydrike under Danmark, og mange av de store gårdene tilhørte enten den dansknorske krone eller danske stormenn selv om de sjelden eller aldri hadde vært på sine gårder. Gårdene ble drevet av nordmenn som forpaktere eller leilendinger. Det store Sørheimsgodset var et eksempel på

dette. Bl.a. var Ormelid frem til 1647 en del av Sørheimsgodset der Kruckowslekten residerte. Svigermoren til Kong Christians IV av Danmark-Norge, Elen Marsvin fikk t.eks. Ormelid som gave fra kongen. Kielerfreden i 1814 endret naturligvis dette.

Bøndene, jegerne og fiskerne kunne etter hvert på en ny måte produsere mer enn bare til eget bruk.
Produktene ble i stadig større grad salgsvarer til norske handlende, helst til Bergen til
priser som gav valuta for arbeidet.
Trafikken på Sognefjorden vokste. Det har vært sagt at bl.a. Ormelid-menn skal ha drevet lektertrafikk på fjorden, i så fall trolig før Ellef Ormelid overtok Nedreli som den første i vår slekt på den gården.

Turisttrafikken, spesielt fra England kom i gang mot slutten av århundret. Rike engelskmenn hadde oppdaget de gode lakseelvene på Vestlandet. Det ble status å dra til Norge for å fiske. Driftige bønder utnyttet dette. De bygget hoteller og leiet ut fiskerettigheter. Turtagrø Høyfjellshotell er et eksempel på denne lokale tiltaksevne på et sted som ennå ikke hadde veiforbindelse med omverdenen i noen retning. I 1888 bygget Ole Nilson Øiene og Ola Berge hvert sitt hotell på Turtagrø, like ved den opparbeidede ridevegen (til nød kjærrevegen) til Skjolden. Ola Berge installerte også telefon på Turtagrø. Det var trolig ikke mange han kunne ringe til når vi vet at den første telefonen ble installert i Norge i 1880.

I minneordene til Ola Berge ble det sagt at "ingen av våre fjellførere har betydd så meget for norsk tindesport og dens utvikling som Ola Berge.
P.Chr.Asbjørnsen skildret Ola Berge på denne måten: "På Turtagrø var Ola Berge med sin forekommenhed mot reisende, sin pibende stemme, sine avslidte tender, sin lille figur- og sitt adjø til i morgen, som om det gjaldt år og dag---"

Fjellklatringen ble også den store sporten. Også denne sporten ble lansert av engelskmenn.
Engelskmannen Slingsby, konkurrerte med norske akademikere, studenter og professorer om å være først på fjelltoppene. Vante fjellfolk fra bygda ble hjelpere og veivisere. De var hardføre menn som klatrerne var avhengige av. Eieren av Turtagrø, Ola Berge, Hans Vigdal og Johannes Vigdal, den sistnevnte var morfar til mine kusiner Astrid og Ingrid Vigdal, døtrene til Kristian og Agatha Vigdal, var av de store og kjente fjellførere. En av disse har fått sitt navn knyttet til det kjente Vigdal-svaet.
Slingsby var mannen som fikk æren av å være den første som for over 100 år siden besteg Store Skagastølstind (Storen) og mange andre fjelltopper, og har for alltid fått sitt navn knyttet til dette. I sin bok "Til fjells i Norge" skrev Slingsby: "Det er få land i verden, og sannsynligvis intet i Europa som frembyr en så rikt vekslende fjellnatur som "Gamle Norge" og Jotunheimens alpeverden. Et skjær av romantikk hviler over det hele".

Fjellførervirksomheten gav ikke bare bra ekstrainntekter, det la også ikke minst grunnlaget for den sterkt økende turistnæringen som den storslagne naturen innbød til.

I dette miljøet vokste det opp 10 barn på gården Grøt som det ble hetende til daglig. Gården bestod av to bruksnumre, Det ene var Fortun, det andre var Grøt.

Pappaen, Peder Pedersen Vigdal var kommet over fra gården Øvre Vigdal i Vigdalen. Han var sønn av Peder Pedersen Wigdal og Gjerterud Jensdotter fra Morken i Hafslo. De hadde kommet til Vigdalen og fikk skjøte på gården der i Øvre Vigdalen den 30. 3. 1868.
De fikk 4 barn hvorav to døde samme år som de ble født. Den eldste av de gjenlevende, Jens Pederson Wigdahl overtok gården, mens Peder Pedersen Vigdal reiste ut og tok underofficerutdannelse. Han var god kamerat med Tollev Fortun som etter sin underoffiserutdannelse, samtidig med Peder, overtok gården i Kroken, som hadde vært eiet av "Vetlekapteinen" Munthe, og slo seg ned der som gårdbruker, forretningsdrivende og som dampskipsekspeditør på egen kai.

Peder Vigdal fikk skjøte på gnr 13, bnr 9, Fortun den 30.5 1882 tre år etter at han giftet seg med Ingrid Christophersdotter, og senere, 30.11. 1892 også på bnr 10, Grøt i Fortunsdalen
.
I flg. boken "Bygd og Ætter" av overlærer Jon Laberg fra 1929 solgte Kristen Olson noe av gården Fortun Br. Nr. VII til Thorleif Thorleifson Ytri i 1856. I 1651 solgte han bruket til Ivar Narveson Bolstad. Ivar satt med gården til 1873 da han solgte til Knut Knutsen. I 1881 byttet han gård med kirkesanger E. Parr som overtok gården. Parr solgte gården til Per Person Vigdal i 1892. Sammen med gårdparten Grøt solgt Per gården til sin sønn i 1908.

De to unge karene, Tollef og Peder, hadde funnet seg to søstere som de giftet seg med. Lia-jentene var kjent som de vakre og attraktive i dalen. De staute underoffiserene fikk nok hva de ønsket. Nå skaffet de seg også gård og grunn.
Ca. 90 år senere overtok Per A. Vigdal gårdstunet , noe jord, noe fiskerett og det gamle selet på Berdalseteren.

AAAAAAAAAAAAAAAa

Øvreli


Peder Pederson Vigdal som ble født i Hafslo 31. 8. 1854, var 14 år da faren fikk skjøte på gården i Vigdalen. Antagelig kom Peder til Vigdalen med navnet Peder Pederson som tenåring.
Peder giftet seg i Luster 22.4. 1879 med 19 år gamle Ingrid Christoffersdotter fra Bjørk i Fortun. Ingrid var født 27.11. 1860.

Ingrid var datter av Christopher Pederson Bjørk og Ingrid Ellefsdotter Ormelid fra Nedreli.
Ormelid hadde frem til 1608 vært ett bruk, men ble da delt i to, Øvreli og Nedreli. Christopher Pedersen Bjørk forpaktet svigerfars gård Nedreli i to år fra 1863 til 1865 da han etter sigende fikk
et bruk på Bjørk (se bildet) av sin svigerfar Ellef Thommasson Ormelid, en gård Ellef hadde kjøpt og fikk tilskjøtet 15.10 1856. Ingrid Ellefsdotter var 13 år yngre enn sin mann Christopher og døde i 1913.
Ingrids bror Torsten Ellefson fikk gården Nedreli.

 

 

Bjørk

Bildet ovenfor viser den gamle hovedbygningen på Bjørk og er fotografert i 1997. Det er tydeligvis satt inn et nytt vindu som bryter med den gamle stilen, men en kan fortsatt beundre de mange fine utskjæringene foran inngangen og på altanen i annen etasje. Det var i annen etasje i dette bygget jeg i sin tid besøkte den sengeliggende "Eileve i Bjørk" i 1948. (Se VIII. Farmors Ane-rekke.)
Det er nå bygget et nytt og moderne hovedbygg og et nytt uthus på eiendommen.

Ellef Thommasson Ormelid og Ingrid Pedersdotter fikk 9 barn.
Fire av Per Anton Vigdals oldemor Ingrids søsken utvandret til Amerika, en døde 1 år gammel, en fikk en plass under Fjøsne, søsteren Ingeborg ble gift med Anders Monson Lie fra Ormelid (bnr.1), og en, broren Torsten, fikk altså Nedreli.
Ingeborg og Anders Lie flyttet til gården Inglingstad i Hurum der vi altså har ukjente slektninger.

Selv om Ingrid Christophersdotter bare var 4-5 år da hun flyttet med foreldrene til Bjørk sammen med sin søster Brita fikk de blant bygdefolket beholde tilnavnet "Lia-jentene" frem til ungdomsalderen, trolig fordi det var flere Bjørk-gårder og sikkert også andre Bjørk-jenter i dalen.

Torsten Ellefson Ormelid overtok Nedreli den 1.6.1867. Han giftet seg 17.6. 1868 med Martha Thomasdotter fra Yttri. De drev gården frem til sønnen Eilef overtok i ca. 1903. Gården ble tilskjøtet 12.1. 1907.
Eilef Torstenson Ormelid drev gården sammen sin kone Inga Knutsdotter fra Svensøy så lenge de levde. Gjennom deres dødsbo gikk gården ut av slekten den 18.9. 1946.
Gården hadde da vært i slektens eie i temmelig nøyaktig 90 år.
Inga og Eilef var barnløse.

I tidligere tider gikk forbindelsesveien mellom Gudbrandsdalen og Fortun over Ormelid, men de to gårdene ble de siste bebodde gårdene i Fortun som fikk kjøreveiforbindelse til dalen i begynnelsen av 1990-årene.

Selv om Inga og Eilef døde barnløse og Nedreli derfor gikk ut av slekten, hadde Torstens far likevel sikret at slekten gjennom datteren Ingrid fikk gård og grunn da svigersønnen "fekk gården Bjørk" som det het.

Det var meget viktig for en slekt å være eiere av gård og grunn. Samfunnet bestod stort sett av tre lag:
Jordeiere og bønder
Husmenn
Løsarbeidere.
Jordeierne og leilendinger var stort sett trygge for at de skulle ha det nødvendige av mat og klær. Derved var deres primærbehov dekket dersom de viste fornuft i alle livets forhold. Både ansvar for andre og slektssamhold var utpreget for de enkelte slektsgrener. Det var deres eget ansvar og ikke noe som kunne overlates til samfunnet. Å fraholde seg fra sløseri var en æressak i den trange dalen.

Kari Olea Vigdal (f. 1900) sa en gang at det aldri hadde vært noen nød selv om de var 10 barn på den lille gården Grøt.

På bygdene, som i Fortun, var det stor grad av slektsblanding. De giftet seg med hverandre i den forholdsvis isolerte dalen. Dette førte til en stor grad av samhold.
På den annen side måtte de ta godt vare på det som var sitt. T.eks. anmeldte en gårdbruker en annen for at han hadde hugget for meget ved i en sameiet teig enn hva han skulle være berettiget til.

Jordeierne tok vare på sin arbeidshjelp, ikke minst gjennom å la de få rett til å bruke utpekte jordområder der de kunne bygge seg hus og hjem. De slapp å betale leie for dette i rene penger, men fikk til gjengjeld adgang til å betale leien gjennom å arbeide på hovedbruket i deler av året.
De såkalte husmenn var respekterte personer. Husmannsbrukene kunne også gå i arv.

De som nok hadde det mindre bra var løsarbeiderne. Ting tyder på at de fikk klare seg så godt de kunne, ofte med litt hjelp fra de som følte for dem, og senere gjennom fattigkassen. Denne samfunnsklassen hører vi mindre om i historien. Mange av dem "utvandret" til Nord Norge.
Mange rekrutterte kongens hær når han førte krig, og kriger var det mange av.

Frem til 1821 hadde også Norge en adelsstand med sine privilegier. Adelen hadde nok klart en misjon på denne tiden. Det var de som hadde utdannelse, gjerne fra København, og som eide rikdommer nok til å beskjeftige seg med annet enn å skaffe seg det daglige brød. På grunn av at Norge var et dansk lydrike i ulike former i ca. 400 år frem til 1814 var det i stor grad danske adelsfamilier som satt som kongens representanter. Baroniet Rosendal betraktes som norsk baroni, men også der var det danske ætlinger som rådde. Sørheimsgodset som Ormelid tilhørte en tid var eiet av dansk adel som norske brukere måtte betale skyld til inntil Johan Kruckow fikk det som len. Adelen skapte en stabilitet i samfunnene, og var bindeledd til kongen og hans regjering i Danmark.
Bertrand Russells uttalelse: "Uten en overklasse med fritid ville menneskene aldri ha reist seg av barbariet." -Det tok tid for fattigfolk å lære å lese og skrive, - tid de ikke hadde.
I løpet av eneveldetiden i Danmark-Norge, med all makt hos Kongen, ble adelens betydning og makt gradvis redusert inntil det ble helt avskaffet.

Det var av meget stor betydning for Norge at den særnorske Odelsloven ble innført som lov i landet samme året (26.juni 1821) som adelen ble avskaffet helt. Odelsloven kom inn og skapte den stabiliteten som bondesamfunnet ellers kunne ha mistet. Bøndene ble mer bevisst sin betydning og sitt ansvar, og bygget seg opp til å bli en betydelig faktor i samfunnsutviklingen som bærere av landets hovednæringsvei. De følte seg nå trygge på sin situasjon. Karakteristisk nok var det også jordeiere som fikk stemmerett da denne ble innført i riket.
De så seg nok som betydningsfulle de menn som var gitt det ansvaret det var å avgi stemme ved valgene av rikets styrende menn.

Det var Anne Gretes og Per Jørgens tipp-tipp-oldefar som fikk den ære å stemme for første gang som jordeieren på Ormelid.



NAVNTRADISJONER.

Fra uminnelige tider har barn fått farens fornavn som etternavn med tilføyelse av hhv. -dotter eller -son. Det var først, antagelig på 1700- tallet at de begynte å ta gårdsnavnet som etternavn. Tidligere hadde de for å beskrive nærmere hvem en person var kunnet gjøre det med en tilføyelse etter navnene t.eks. Peder Pedersen fra Vigdal, eller Christopher Christopherson på Bjørk. Hva var da mer naturlig enn å forenkle dette ved å kalle seg t.eks. Christopher Christophersson Bjørk ?

Det var også tradisjon at et av guttebarna fikk farens fornavn, og et av jentebarna fikk morens fornavn.
I vår slekt har som oftest eldste sønn enten hatt navnet Peder eller Per i seks slektledd. Trolig er tradisjonen eldre enn dette også. Videre slektsgransking vil kunne avklare det.
Tilsvarende har vår slekt, men ikke konsekvent, hatt Ingrid som navn på eldste datter.
På kvinnesiden stammer antagelig tradisjonene fra Ingrid Mogensdotter (Gyldenaar) som var gift med Antonius Knudsen i Oslo under 2. halvdel av 1500-årene til hans død i 1614.
Ingrids far het tydeligvis Mogens. (I flg. Lars Øyene het han Mons siden Ingrid ble benevnt som Monsdotter.)

BEFOLKNINGSOVERSKUDD.

Barnekullene i Fortun var store. I en periode på ca. 300 år, fra 1630 til 1940, over 7 slektledd ble det født 57 barn av våre forfedre. Det var 8,14 barn pr. familie, eller sagt på en annen måte var det en gjennomsnittlig produktivitet på 407 %. Det var vanlig med mange barn.
Selve kong Christian IV. (konge fra 1588-1648) kunne være et eksempel på dette. Han fikk 23 barn med to hustruer og tre elskerinner. Midt i det hele, i 1629, rakk han å ta teologisk embetseksamen.
Det måtte bli stort befolkningsoverskudd.
Det er beskrivende for situasjonen at da folketallet var på det høyeste i Luster bodde det ca. 8000 personer der det nå bor 5000.
Nydyrking av mark og utflytting fra bygda løste problemene. Særlig ble utvandringen til Amerika betydelig. De fleste større familiene hadde slekt i Amerika etter hvert. Også bestefars eneste og eldre bror solgte gården i Vigdalen og emigrerte som før nevnt med sin familie til Amerika.
Senere, i 1908, reiste min onkel Jens som ung gutt over til sin onkel i Amerika og ble der resten av sitt liv.
Det var eksempler på at halve barneflokker valgte å bli amerikanere.
Fire av Ellef Thomasson Ormelids og Ingrid Pedersdotters 9 barn, hvorav en døde etter 1 år, emigrerte til Amerika.

Men det var også en annen omfattende utvandring fra bygdene i Indre Sogn som det i midlertid høres mindre om. Det var utflyttingen til Nord-Norge.
Dette skjedde i bølger, men nådde sitt maksimum i "storsildtida" mellom 1865 og 1875 da storsilda plutselig forsvant. Som nevnt før var det tradisjonelt et nært handels-samarbeide mellom Bergen og Nord-Norge helt fra Hansatiden. Jektetrafikken mellom disse landsdelene var stor. Når fisket var som størst var det lett å skaffe seg arbeide og utkomme der nord, og ikke minst, det var enkelt og billig å komme dit som passasjerer eller hjelpefolk på jektene. Mange hadde ikke råd til å kjøpe seg reisen over til "det forjettede landet" Amerika. Nord-Norge var et alternativ for disse. Nord-Norge ble et fattigmanns-Amerika. Noen tjente seg opp penger nok i Nord-Norge til å reise videre både til Amerika og til land på det Europeiske kontinentet, men mange ble værende i Nord-Norge, giftet seg og ble nordlendinger, andre døde ugifte som tjenere. Et resultat av denne innflyttingen, t.eks. til Vesterålen var at det ble et oppsving i jordbruket. Sogningene førte med seg nye jordbruksmetoder og hadde langt mer kunnskap om landbruk enn hva fiskerbefolkningen hadde. Lofoten og Sør-Troms var også mål for innflytterne.
Særlig fra Vik, Lærdal og området fra Sogndal og helt til Fortun reiste de i flokkevis. En kommune som Bø i Vesterålen sies nærmest å være befolket av finner og sogninger. Det er anslått at ca. 500 personer fra Indre Sogn flyttet nordover. De skal ha vært arbeidsomme og dyktige, men friheten de antagelig følte ved å være langt hjemmefra skal ha ført til at de ikke fikk det beste rykte på andre av livets områder. Det var ikke få sogninger som fikk både to og tre "lausunger" før de slo seg til ro.
I de over 100 år som er gått siden utflyttingstiden har det vært meget liten kontakt mellom etterkommerne i nord og deres aner i Sogn. Dette tyder vel på at utflytterne ikke følte noen dragning tilbake til det vanskelige livet de levet som fattigfolk i bygdene de kom fra.