SLEKTSGÅRDEN.

Barna som vokste opp på Grøt ble ganske godt spredt over landet og en i Amerika. De av familien i Grøt som ble igjen i Luster, Torleiv, eldstesønnen Per og nestyngste barn Kari (Kaia), fikk ikke barn, eller barnebarn. Ingen var igjen til å overta og drive gården.
En gang da jeg fulgte min dragning til stedet besøkte jeg Fortun. Jeg kjørte fra kirken mot Skjolden da jeg så Ola gikk langs veikanten.



Et gammelt bilde av Grøt.

Jeg stoppet ved siden av ham og spurte om han kjente meg igjen. Det gjorde han nok ikke før jeg sa hvem jeg var. Jeg spurte om han ville sitte på ned til Grøt. Dette ble begynnelsen til en lang samtale der Ola snakket om gården som han ikke betraktet som sin, men en gård som naturlig tilhørte Vigdal-slekten. Jorda var nå bortleiet til en gårdbruker i dalen. Han kunne ikke selv ta vare på gården lengre. Han ville flytte på gamlehjem. Spørsmålet var egentlig,- når han nå hadde fått kontakt med en av slekten,-
om noen kunne overta gården.


 

 


Jeg hadde ønsket meg et sted i Sogn. Det hadde vært samtaler med min onkel Torleiv og tante Hanna om deres gård i Kroken. De var også barnløse. Uten å være odelsberettiget, og uten å kunne bosette meg på gården anså jeg det ganske umulig å inngå noen form for avtale med dem.
Jeg regnet heller ikke med at jeg ville ha noen sjanse på å få Fylkeslandbruksselskapets styre til å akseptere at jeg skulle få overta Grøt.
Ved en senere anledning nevnte jeg saken for min venn advokat Hermund Sunde. Det viste seg senere at Hermund hadde funnet saken interessant og hadde uten mitt vitende sett nærmere på den.
I et brev til meg gir han meg sin utredning som konkluderte med at jeg hadde god nok odelsrett på Grøt til at jeg kunne kjøpe gården. Dette gav meg lyst til å prøve. Det ville ikke bli vanskelig å leie ut jorda. Husene kunne jeg benytte som sommerbolig.

Før jeg foretok meg noe mer besøkte jeg min onkel Kristen på Nøtterøy. Han og hans barn hadde bedre odelsrett enn meg. Med en tåre i øyekroken uttrykte han sin glede over at en i slekten ville ta seg av gården. Vi kjente ikke da til de vanskeligheter operasjonen skulle føre til.

Avtale ble inngått med Ola om at jeg skulle innløse hans svigerinne Petra Amledal 's arveandel og deretter overføre gården til meg. Avtalen syntes å være helt i sin orden inntil jeg mottok brev fra Fylkeslandbruksselskapet i Sogn og Fjordane om at de hadde besluttet å gjøre sin forkjøpsrett gjeldende.
Jeg fikk 14 -fjorten- dagers klagefrist. Dagen etter at jeg mottok brevet skulle jeg påbegynne en 14 dagers forretningsreise i England. Det eneste jeg kunne gjøre var å meddele Hermund det som var skjedd og be ham gjøre det som gjøres kunne.
Uten å gå i detalj om sakens videre forløp endte det med forhandlinger som førte til at jeg fikk beholde husene i Grøt, selet på Berdalen, rett til å ferdes på veien mellom Turtagrø og Årdal uten å betale avgift, samt noe av fiskeretten i Fortunselva.
Min salige bestefar, sersjant Peder Pedersen Vigdal hadde overdratt gården til sin sønn med skjøte før odelsrett var opparbeidet. Det svekket min odelsrett at det var min onkel som hadde ervervet odelsretten.
Likevel, jeg er i ettertid fornøyd med det jeg fikk beholde.
Det er fortsatt en Vigdal-slekt i Grøt.

Her er min kjære far Eilef, min like kjære søster Elsa og jeg på besøk hos onkel Per på slåmaskinen.
På bildets bakside stod det skrevet av min far: "Neaui-Grøt". Det var det de kalte det i dalen.
Det kan kanskje oversettes med nedenfor ura.
I bakgrunnen sees et påbygget av hovedhuset som onkel Per gjorde.

Bildet kan være enten fra 1937 eller fra 1939. Vi var i Sogn begge disse årene. Antagelig var det i 1939 da jeg var 10 år og Elsa var 14 år.