KULTURKOMMUNEN LUSTER.


Det må kunne sies at Luster kommune rommer mer av kulturhistorie enn de fleste andre kommuner i dette landet.
Når en østlending undrer seg over at folk kunne finne på å reise over fjellene for å bosette seg der, er det nesten som å sette ting på hodet. Hvorfra Vestlandet ble befolket er vel temmelig usikkert, men det er kjent at noen av de eldste kjente bosetningene i Norge finnes der. Min far hadde som barn lært at innvandring til Vestlandet hadde skjedd fra det europeiske kontinentet.

Den verneverdige Urnes stavkirke fra 1131 i flg. siste beregninger, er bygget på samme sted, og til dels med materialer fra et gudehov fra 900-tallet, før kristendommen ble innført i landet. Vi har hørt om at da Olav den Hellige samlet landet til ett rike, var bøndene bl.a. i Sogn for veike (for få) til å kunne gjøre motstand. Med den spredte bebyggelsen det nødvendigvis måtte være kunne de vanskelig samle noen hær.

Dale kirke er en kulturskatt fra middelalderen.

I Fortunsdalen lå det en stavkirke fra 1100-tallet fint plassert på en høyde ovenfor nåværende kirke. Kirkebygget ble tatt ned og solgt til en konsul Gade i Bergen i 1883. Han flyttet det hele til gården sin, Fantoft ved Bergen der han førte den opp i ny og forfinet form.

Likevel, da den gamle Fortun stavkirke ble demontert og lastet på vogn for å transporteres bort ble lasset for tungt til at hestene kunne trekke lasset. Problemet ble løst ved at orgelet og kirkeklokken ble tatt av lasset. Begge deler befinner seg den dag i dag i den nye Fortun kirke.
Fantoft kirke brant ned i 1993, men ble gjenoppbygget og åpnet på nytt 15. april 1997.

Skriveren Mogens Antoniussen (Antonisen) var kirkeverge for Fortun Kirke i noen år frem til 1642. I tre år deretter var Karen Johannesdotter, hans hustru kirkeverge. Det var den eneste gangen det hadde vært en kvinnelig kirkeombudsmann. Dette gav tiendeinntektet. Senere ble det i stor grad futer som fikk disse fordelene, bl.a. Christopher Giertsen (Morgrenstjerne).
Den nye og nåværende kirken ble innviet den 6. juni 1879.
 

Fortun stavkirke
På bildet ser vi den gamle stavkirken slik den ble fotografert ca. 1870. Vi ser også den samme stenmuren på nedsiden av kirken som det er rester igjen av ennå.
Etter det jeg er blitt fortalt lå vårt hus i Grøt den gang i en husklynge ved kirken.

 

 

 

 

 


På Vestlandet og i Sogn var det en ekspansjonstid under folkevandringstiden fra ca. år 400 til
550 e.kr.
Folkegrupper reiste rundt i landet for å finne steder å bosette seg. Ved Heggemyra, nær veien fra Hafslo til Gaupne finnes rester av MODVO, en gård fra denne tiden som senere ble lagt øde av en eller annen grunn. Gården er utgravet i senere tid.


Kroken på Lusterfjordens sørside ligger mitt i et eldgammelt kulturlandskap med gamle veifundamenter, steingjerder og gravhauger. En gravrøys fra 400-tallet vitner om at det har bodd storfolk her allerede i jernalderen.
Den første kjente eieren som er nevnt i gamle skrifter er ridderen Alf i Kroki eller Alf Basseson, en av kong Håkon V Magnussons betrodde menn. I 1301 ble han sent av kongen til Island som kongens representant.

På 1400-tallet kom Kroken i Kruckow-slektens eie. Senere kom Teiste-slekten og deretter, i 1764, kom Munthe-familien til Kroken.
På 1500-tallet ble Kroken delt i to, i Indre, som onkel Torleiv senere eide, og Ytre Kroken.

(Se forøvrig avsnittet om Kroken)


I Munthes tid var Ytre Kroken et samlingssted for mange kunstnere. Hit kom også Kong Oscar II seilende inn for å besøke sin venn offiseren Munthe.

Mange andre kjente personligheter har også gjennom tidene reist gjennom dalen og vandret over fjellet.
Før 1700 dro unge Ludvig Holberg over fjellet. Han hadde vært huslærer på en gård i Luster og dro over til sin onkel i Fron.

Edvard Grieg satt på sin hest, for det meste leiet av hans venn Bejer. Han skrev ned folkemelodier som ble sunget for ham. Hans norske musikk hadde sitt opphav i folketonene, også fra Fortun og Opptun der han kom i kontakt med folket.



Henrik Ibsen som nok i likhet med Grieg ikke var av de sprekeste fjellvandrere gikk også over Sognefjellet for å oppleve den mektige naturen. Sommeren 1862 hadde han fått stipendium for å samle gamle "segn og andre av folkelivets antikviteter". Han gikk over fjellet fra Lom til Fortun. Var det derfor Peer Gynt red bukken over Besseggen ?
På grunn av styggvær måtte Ibsen søke tilflukt i en steinhytte på Sognefjellet (Dølafjellet).

 

 

 

 

 

 

 

Vil vi finne ut mer om hvilke inntrykk Henrik samlet seg på veien kan man bare lese "Brand".

Vitenskapsmennene Keilhaug og Boeck er blitt betraktet som Jotunheimens "oppdagere".

Theodor Caspari skrev "Fra Jotunheimens saga".

I 1832 dro Henrik Wergeland over fjellet.
Om Skagastølstindane skrev han:

Og hist af Skyens Hav en Tind
sig snegledreier, lig
en snod forstenet Hvirvelvind.
Du Chaos` Horn, du vover ind
i Himlen bore dig ?

I 1842 dro eventyrsamleren P. Chr. Andersen over fjellet mot Lom.

Dronning Wilhelmina av Holland kom over fjellet og stanset ved nedstigningen til Fortunsdalen. Det var da hun i følge beretninger skal ha sagt at dette var det vakreste hun hadde sett, nest etter Holland naturligvis.

Ludvig Wittgenstein, anerkjent som en av verdens største filosofer fant roen til å skrive noen av sine største verker i en liten hytte ved, for ikke å si over, Eidsvatnet.

I Nasjonalgalleriet finner vi J.C.Dahls kjente maleri "Fra Fortunsdalen". Han førte vestlandsnaturen inn i europeisk malerkunst. Av maleriet å dømme ser det ut til at han har hatt staffeliet sitt stående omtrent ved nordre grenseskille til Grøt.

 

 

 

 

 




Kulturbegrepet omfatter meget. Dersom naturens skjønnhet også omfattes av begrepet kan det i hvert fall forsvares å kalle Luster med fjorden, fossene, elvene, dalene og fjellene for kulturkommunen som ingen vil kunne glemme, enten de er norske eller utlendinger på besøk, enten de er konger, filosofer, komponister, poeter eller vanlige folk.

Som en lengtende Kristen P. Vigdal skrev i sin "eksil" i diktet "Song til Luster--"

Og denne stad tett innmed Jotunheimen,
der Lusterfjorden blånar djup og smal,
der tindarna stig upp av skoddeeimen,
og jøkulelvar fløymer grå i dal.

Og denne stad, han alltid ljost vil smila
og vinka til meg kjær og varm og mild:
"kom heim til meg, når sjuk du tek til å tvila,
og når du gjeng der trøyt og trenger kvild".

Diktet er blitt benyttet som Lusters kommunesang.

 

Jordbruk, jakt og fiske var naturligvis fortunfolkets livsgrunnlag. Dette var ikke på noen måte spesielt, men det som var spesielt for Luster var tobakksdyrkingen, noe som avspeiler en oppfinnsomhet og tiltaksevne som vi må se på som et uttrykk for folkets kultur. Bildet fra Opthun viser Eilef P. Vigdal og ganske sikkert min farfar Peder P.Vigdal. Det er Jens P. Vigdahl som har tatt bildet en gang han var på besøk hjemme fra Amerika.
Området åkeren ligger på husker jeg min far fortalte ble valgt på grunn av at det var solrikt det meste av dagen.
Det var en mann fra Møre som satte i gang tobakksdyrkingen i Luster. Hans navn var Ingvald Antoniussen (1890).
I 1902 var det registrert 206 gårder i Norge som dyrket tobakk, de aller fleste i Luster (ca.50%). Gården Flohammar hadde t.eks. 6 mål med tobakk. Hvert mål gav visstnok et overskudd på kr. 1 000,- når ikke arbeidsomkostningene var innregnet.Det var meget arbeide med tobakksdyrkingen. Først måtte plantene settes i varmebenker, s.k. mistbenker som var rammer med glass over.
Deretter i mai-måned ble de priklet ut på frimark. Plantene krevde meget gjødsling, t.eks med gjødselvann 1 gang i uken. Plantene ble satt med ½ meter avstand. Når plantene var 1 m høye ble toppene kuttet av og bladene ble plukket av.
Det ble bygget tobakkshus, eller skur. Det var rom med meget god lufting og med mulighet til å stenge for luftingen dersom det var dårlig vær. Det er antagelig et slikt skur vi ser i bakgrunnen på bildet.
Etter stripping, plukking og sortering ble bladene sukret, presset sammen og plassert til permentering, dvs. gjæring.
Det var et firma i Høyheimsvik som var mottaker av produktene. Tobakksdyrkingen avtok i årene frem til siste krig, men fikk naturlig nok en renessanse under krigen. Etter krigen ble det umulig å konkurrere med importerte varer. Likevel, det er en del av kulturhistorien at det ble dyrket Virginia og Havanna i Luster.


Gjendine Slålien er blitt kjent for Norges vakreste barnevis, "Gjendines båndsull". Hun var budeie på Skogadalsbøen. Edvard Grieg fikk høre nettopp denne sangen sunget av Gjendine selv. Edvard Grieg innarbeidet senere denne sangen i sitt musikkverk, Opus 19.
Gjendine ble over 100 år gammel.

Gjendine var noe i slekt med Øiene-folket. Ola Øiene og kona Susanna startet hotelldrift i Fortun, det samme som i dag fortsatt kalles Fortun Turiststasjon. Hotellet ble startet i 1868 og ble drevet helt frem til 1960.
Det var besteforeldrene til Gunnvor Øienes mann som startet virksomheten. Gunvor var i alle år en god venninne til tante Kari Vigdal.
Blant mange andre var dronning Victoria av England, dr. Fairbank med følge feriegjester på Øiene i 21 sommere. Ole Øiene og Fairbank må ha blitt gode venner. Ole ble en gang invitert til et besøk i England. Under besøket fikk Ola audiens hos dronning Victoria. Etter audiensen skrev han hjem til Susanna: "Det er stygt å seia at folk er lite fine, men dronninga er det minst pene kvinnfolket eg nokon gong har sett."

Ola og hans bror Ivar bygget også hotell i Turtagrø som ble drevet av broren Ivar. (Se side: 4)
(Informasjonene er hentet fra Lustranytt nr. 4 i år 2001.)



(Bilde fra Lustra-nytt, Gjendine)


J.C. Dahls bilde: Fra Fortunsdalen ,Bildet henger i Nasjonalgalleriet.




Fortunsdalen sett fra ned-
kjørselen fra Sognefjellet
.