BYGD OG BYGG I GAMMEL TID.

De store jordskiftene på Vestlandet kom i henhold til lov av 1857 og 1882.
Det var jordskiftet etter lov av 1882 som fikk virkning for Fortun og vår egen gård.
De eldste barna i Grøt kunne huske at de satt på flyttelass fra senteret ved kirken ned til Grøt.
Før utskiftingen hadde mange gårder ligget i en klynge ved kirken. Med utskiftingen skulle en oppnå at hver gård fikk sine jorder liggende rundt husene. Dette krevde naturligvis at en del hus måtte flyttes.
Flyttingen av hus førte til at mange bygde nye hus, gjerne av de gamle materialene, slik det skjedde i Grøt, og etter nyere ideer enn i følge de gamle skikker. Dette førte til at gammel byggeskikk ofte ble borte. Selv om Fortun den ene veien ikke hadde annen forbindelse med omverdene enn på fjorden, hadde Fortun stor trafikk over fjellet fra Gudbrandsdalen. Det førte til en viss innflytelse derfra. Vi kan fra den tiden ennå se bygninger med Sveitserstil.


Et godt eksempel på Sveitserstilen ser vi på dette bildet som er et detaljbilde av vår egen farmors hjem Bjørk.. Dette er annen etasje av inngangspartiet. Bygningen står på gården også i dag. Et bilde under punkt LUSTER viser hvordan huset ser ut i dag.
Tilsvarende inngangsparti og altan kan en også se på andre bygg, t.eks. på Søvde og ikke minst på Turtagrø. Det var mønstre og maler å få kjøpt. Bøndene kunne selv skjære ut bygningspryden når de hadde tid til det.
Det var langtfra alle som tok seg råd til luksus i en slik grad. Vi må regne med at det tok noen tid før loven av 1882 ble gjennomført på alle steder i landet. Det ble stort behov for jordskiftedommere som måtte utdannes, og Fortun var nok trolig ikke blant de første steder i landet der skiftene ble startet. Den loven som skulle følges ved jordskiftet ble vedtatt samme år som farfar fikk skjøte på gården. Sitt første barn fikk de i 1880, og senere kom barna i rask rekkefølge, hele 10 barn frem til 1903. Det var ikke den beste tiden i deres livsløp til å flotte seg. Tar vi samme vurdering for oldefar Bjørks situasjon vet vi at de på samme tidspunkt hadde fullført den del av livsløpet som inneholder barns oppvekst og sikring av fremtid. Den lille gården Grøt ga vel heller ikke det store utbyttet.


På 1800-tallet ble det etter hvert trevareprodusenter som skaffet materialer til bygg. Den lokale smeden som helst var bonden selv, tømreren med øks og hammer og andre fikk andre funksjoner ved og etter århundreskiftet. I Fortun kom nok denne utviklingen senere. Det hadde vært et sagbruk på Eide, men ellers var det heller dårlig med ferdigproduksjon.
Bygningene var stort sett bare laftete bygg. Det var den gamle tradisjonen. Fortun hadde nok trevirke. Det var bearbeidingen av virket som gjorde det naturlig med lafting. Til det var øksen et bra verktøy. Det kan vi se på vårt eget hus i Grøt.

Bildene fra Fortunsdalen under er fra 1870 og 1877 og sier meget.

Fortun 1879

 

 

 

 

 

 

 



Fortun 1877


 


 

 

 

 

 

 

 

Bildene er hentet fra Lokalhistorisk årbok 1994- nr. 1. Bildene er unike. (Fotografer er hhv. Frances Frith og Knud Knudsen.)
For det første legger vi merke til at de bekrefter det jeg tidligere er blitt fortalt at veien før utskiftingen fulgte en annen trase. Veien går nå på nedsiden av de to store Fortunhusene, altså nærmere elven.
Vi ser at veien knapt var bred nok til å romme en hest med kjerre. På bildet fra 1877 ser vi i fremkant fortsettelse av veien som vises på bildet fra 1870. Her ser vi at veien går på oversiden av nåværende Eilef Mørkrids eiendom og videre innover i dalen.
Det var en stor jobb for bøndene den gang å holde gjerdene i orden. Det var grunneiernes plikt å ha gjerder rundt sine jordteiger. Plikten grunnet seg meget på å gjerde andres dyr ute fra sine eiendommer. Dyr som kom inn på andres eiendom å spiste opp andremanns grøde lå ikke under dyreeiernes ansvar. Enhver måtte forsvare sin egen grøde gjennom å sette opp gjerder som hindret dyr å komme til. Kyr som spaserte langs veien var et vanlig syn.
Tante Kari var bekymret for at våre gjerder i Grøt ikke var gode nok. Det var en slags innlevelse hos henne fra barndommen.
Vi legger også merke til at det ble dyrket korn i dalen på den tiden. Kornnekene henger til tørk på jordet foran kirken der kirkegården nå er. Min far var meget dyktig til å binde nek. Det ble snakket om det da han var på Strand og viste at han kunne følge slåmaskinen. Han hadde vel treningen fra gården hjemme. Vi ser ikke korndyrking i Fortun lenger nå.
Kornnekene på staur minner om et gammelt sagn fra Fortun:
Årdalskongen ville sloss med "ovanbergingane" i Fortun. Det var på høsten, og da de kom frem til Bergdalen fikk de se det som sees på bildet fra 1870, kornet på staur. De trodde det var hærmenn, ble redde og lusket tilbake til Årdal-
Vi ser av bygningene på begge bildene at de er av laftet tømmer. Å benytte bordkledning på ytterveggene kom først senere. Vindskiene på taket og tetningen rundt vinduer og dører var av bord. Senere når bordkledning ble vanlig ble bordene lagt horisontalt og ikke vertikalt som var vanlig på østlandet. Vi fikk den såkalte Vestlandspanelen. Det var kanskje fordi de syntes det var mest naturlig siden tømmeret også lå horisontalt. På bildet av Grøt på neste side, ser vi at huset bare delvis er blitt kledd med bord utvendig. Dette var også vanlig. De staset opp huset med det som da var blitt moderne ved å kle med bord på forsiden av huset. Baksiden var det ikke så nøye med. Bordkledning var pynt, ikke nødvendig.På bildet fra 1877 ser vi de hellelagte takene som var vanlig. Slik var det jo også i Grøt da vi overtok.
Vi ser også det gamle staselige hovedhuset på Drægni. Dette huset brant ned, og ble erstattet med et nytt i moderne 1900-talls etterkrigsstil.
Det mest iøynefallende på begge bildene er Fortun stavkirke. Det som først faller i øynene ved denne kirken er at den har et noe annet utseende enn det vi er vant med. Den ser ikke ut til å ha utsmykning som kan sammenliknes med t.eks. Borgund-kirken. Jeg har en gang blitt fortalt at tårnet var blitt kledd inn for å beskytte det. Selve kirkebygget er ganske stort i forhold til hva en skulle tro at det var behov for i den lille bygden. I 1937 var det registrert ca. 80 runeinnskrifter i Norge. Mellom 15 og 20% av disse var fra Sogn. Fem av runeinnskriftene var fra kirken i Fortun. Det dreier seg om de såkalte yngre runer som er fra perioden fra det 8. til det 14. århundre.

Dette er bildet fra min eldste tante Ingrids bryllup da hun giftet seg med Ola Lerum.
Bildet er fra ca. 1910.
Vi ser her at hovedhuset har fått bordkledning mot veien. Likeledes er tilbygget til stabburet kledd med bord. Den gamle delen av stabburet er av laftet tømmer slik begge står der også i dag. Taket på stabburet bestod av bordkledning uten annet dekke.
Hovedhuset har senere fått hevet taket slik at det er blitt et halvannet etasjes bygg med valmet tak. Om det var farfar eller onkel Per som fikk dette gjort vet jeg ikke. Det har vært som nå så lenge jeg har kjent det.
Det er vanskelig å se om huset hadde en eller to piper. Da vi overtok var det to piper.
Det er imidlertid tydelig at taket ikke hadde de store steinhellene på taket slik det hadde på motsatt side. Taket mot veien var dekket med never, takstein eller små skiferplater som nå. Kanskje var det nåværende takdekke nytt da huset ble flyttet 10-12 år tidligere.
Ellers er huset bygget av de samme materialene som huset besto av før det ble flyttet. Dette er da også noe av det interessante ved bygget.
Et forstørret bilde av låven ser ut til å vise at låvetaket var dekket med never eller med bordbiter som på stavkirker. Først 20-30 år senere ble det vanlig å dekke uthustak med bølgeblikk.