FARFARS ANEREKKE og samtidshistorie.

Min farfars yrke hadde vært underoffiser, gårdbruker og postfører da han i 1927 sluttet som
yrkesaktiv og ble kårmann på Grøt. (Det som heter sersjant i dag het den gang underoffiser.)
En eldre mann på gården Skagen gav en fin beskrivelse av noe han husket fra sin barndom. Han fortalte at når signalet fra posthornet som postmannen hadde lød nede i bakken, stormet barneflokken på gården ut og nedover bakken for å møte ham, min farfar.
Da farfar sluttet som postfører fikk han en langpipe som gave fra folk i dalen med inngraveringen:


Postfører Peder Vigdal
1927



Denne langpipen har jeg nå. Den var havnet i Amerika hos min onkel Jens. Trolig hadde han fått den av farfar eller farmor ved et av hans besøk hjemme hos foreldrene. Det var hyggelig av onkel Jens`s siste kone å sende pipen til meg etter at Jens døde.

Det er grunn til å si at århundreskiftet var innledningen til en ny tid for den vestlige verden, ikke minst for Norge. Det var innledningen til industrialiseringen av landet. Industrialiseringen skjedde ikke uten store samfundsmessige endringer og stridigheter. Industrialisering krever kapital på få hender. Arbeiderne som ble engasjert, ofte de som tidligere hadde hørt til løsarbeider-klassen fikk en mere rimelig levestandard, men naturligvis på langt nær tilfredsstillende. Det måtte ta tid. Streiker og opptøyer (Menstadslaget) ble hindringer for utviklingen som likevel måtte presse seg frem.

Farfar Peder Vigdal hadde nok ikke opplevet de store fremskrittene i sin tid, men han opplevet at verden tydligvis var blitt større, eller mindre om man vil.
Han var 30 år da han nesten dagelig så, eller hørte om de mange som ikke fant tilfredsstillende livsgrunnlag og reiste ut. I perioden 1880 til 1883 utvandret det 18.290 personer fra Norge til oversjøiske land, de fleste til det forgjettede nye landet Amerika. Han måtte se at hans bror solgte farsgården i Vigdalen og tok familien med til Amerika, og senere også i den neste store utvandringsbølgen fra 1900 til 1914 se sin egen 18 år gamle sønn Jens reise over til sin onkel den 17.mars 1908 med Cunard Line med ubetalt bilett i følge passasjerlisten. En Amerika-reise var dramatisk den gang. Det var slett ikke sikkert at han fikk se sine kjære igjen.
Det var 17 år mellom de to store utvandringsbølgene. Fra 1900 til 1914 opplevet Norge den nest største utvandringen med 16.118 personer som forlot landet. (Norge hadde i 1905 350.000 stemmeberettigede innbyggere.)

Farfar opplevet at det i Sogn var flere husmenn enn bønder og leilendinger.
Han opplevet den 1. verdenskrigen 1914-18, men hans største opplevelse kan jeg tenke meg måtte være unionsoppløsningen i 1905, da Norge ble anerkjent av andre nasjoner som en egen selvstendig og udelelig stat med en egen konge å samle seg om, valgt av folket selv.

Underoffiseren i dalen var mannen som ofte var behjelpelig med å opprette skriftlige avtaler av ulike slag, som fikk godt innblikk i folks situasjon, og som nok også, som et medlem av den norske hær hadde en viss oversikt over politikk som ble ført, om stridene mellom landene i Skandinavia og i Europa forøvrig. T.eks ble den russiske tsar Aleksander II myrdet i et attentat i 1881, to år etter at farfar giftet seg. Han var 64 år da han hørte om at tsar Nikolai med hele hans familie ble myrdet av bolsjevikene i 1918.
Likevel, som hjemmehørende i den lille bygda Fortun i Luster i et typisk landbruksområde så han nok tingene litt på avstand.

At han opplevet begynnelsen på den industrielle revolusjonen i Norge var neppe av de ting som berørte ham mest. Det eneste som kunne minne om industri på deres kanter den gang var kobberverket i Årdal (ikke det senere aleminiumsverket), og jernverket i Saurdal i Yttre Sogn.

At Nils Hansson Lerum og kona Kari startet saftfabrikk på Sørheim i 1909, og at Drægni gjorde det samme i Skjolden, var neppe betraktet som industrireiseing da det skjedde. I dag vet vi at Lerum er en industri med en omsetning på ca. kr. 100 mill. og er beliggende med hovedbedriften i Sogndal.
Drægnis fabrikk er oppkjøpt av Bergensmeieriet.

Høyonn på farfars tid.









 



Farfar Peder opplevet den første økonomiske krisen i moderne tid i begynnelsen av 20-årene.
Han opplevet også i sine siste leveår en arbeidsledighet i landet på ca. 25 %. Som gårdeier, selv om han da hadde overlatt gården til sin sønn, følte han nok likevel trygghet for seg selv, sin kone og barn.
Min farfar som døde i 1934 overdro gården til sin eldste sønn allerede i 1908. Han og kona Ingrid bodde altså på kår i hele 26 år. De tre yngste barna, h.h.v. Georg, Kari og Johanna var da h.h.v. 11, 8 og 5 år gamle. Eldste sønnen Peder (3) som overtok gården hadde da vært gift i 4 år.
To år etter at min farmor fødte sitt siste barn fikk hennes eldste sønn sitt første barn i 1905.
Det var folksomt i huset i Grøt !

Mine oldeforeldre vet jeg lite om. Overlærer Jon Laberg kalte ham Per Person Marheim.
Per P. Marheim giftet seg med datterdatter til Per Sørensen Vigdal som eide gården Øvre Vigdal, men solgte til til Ole Hansson Vigdal som igjen selger til Otte Gutormsen Mjelvær. Min oldemor kunne da benytte seg av sin odelsrett til å overta gården i 1863.
Min Oldemor hadde navnet etter sin mormor Gjertrud.

Den første eieren av Vigdal som var av vår slekt var tolig (refr.: Jon Laberg) Hans Olson Mjelvær og Gjertrud Endresdtr. De kjøpte gården i 1774, men solgte allerede i 1778 til mågen Per Sørensen, sønn til Søren Anfinnsson. Per Sørensen var gift med Elisabeth Hansdatter. Per solgte den ene delen av gården til sønnen Per P. Vigdal, og den andre til den andre sønnen Hans P. Vigdal.
Hans styrte alt alene til 1838 da en halvdel (IIa)ble overdratt til brorsønnen Per Sørensen.
I 1844 ble den andre halvdelen solgt til Ola Hansson Vigdal som ville selge til Otte G. Mjelde da oldemor kunne benytte sin odelsrett som datterdatter av Per Sørensen (?)

Da Min farfars bror Jens P.Vigdal solgte gården i 1886og reiste til Amerika hadde altså hele gården, eller deler av den, vært i slektens eller grener av slektens eie i 112 år.

Oldefar, Per P. Vigdal ble 74 år gammel. Hans barnebarn, min bestefars eldste sønn, var 14 år da han døde. Det var nok likevel ikke så god kontakt mellom Peder (3) og hans farfar. Rent geografisk og kommunikasjonsmessig var nok veien for lang mellom dem. En kan i det hele tatt lure på hvor isolerte de var der inne i de indre bygdene i Sogn den gangen. Hva visste t.eks. min oldefars far om at Belgia (på latin: Belgica som betyr Nederlandene) ble utskilt fra Nederland og etablert som eget kongedømme i 1830 da hans sønn, min oldefar fylte 10 år ?
Var dette for en mann innerst i Sognefjorden like fjernt og uinteressant som det i våre dager ville være å lese om stammekriger i Afrika ?

Hvilket overskudd hadde de utover det daglige strevet for livets opphold ? Hvilken frykt måtte de føle for ulykker, sykdom og pest ? Vi snakker t.eks. om tiden før narkosen ble oppfunnet i 1846.
Var "svovelprestene" fortsatt slike som hver søndag forlangte at menigheten skulle sitte med bøyet hode i kirken mens de slengte ut sine forlangende om forsakelser og fortsatt motstand mot all annen helbredelse enn ved bønn ? Var deres prester i oldefars tid Edvard Andreasson Quale i Luster og Holger Halling Simonsen Schjødt i Jostedal slike mektige prester som de vi har hørt om ?

Det var nettopp i "svovelprestenes" tid at "en mindre skriftlærd Dreng fra Tune sogn" fikk sin åpenbaring foran plogen på gården i Rolvsøy den 5. april 1796. Antagelig i 1799, da Peder Christopherson Skagen var 21 år, besøkte han også Sogn. Den "mindre skriftlærde Dreng" fikk stor historisk betydning da han talte prestene og det geistliges velde midt i mot. Prestene hadde gjennom århundreder, ikke minst under dansketiden gjort tilværelsen vanskelig for sine undersotter. Biskopen i Bergen, Johan Nordahl Brun var en av de som betraktet Hans Nilsen Hauge med overbærenhet og noe sympati, mens sognepresten hjemme i Tune, Gerhard Seeberg var hans største og mest brutale motstander. Sognepresten Feiermann i Fredrikstad var den første som benyttet det juridiske våpen de hadde i Konventikkelplakaten til å få ham arrestert.

Hauge skrev 33 bøker som i et land med 900.000 mere eller mindre leseføre innbyggere ble solgt i et samlet opplag på 200.000. Like viktig som kampen mot geistlighet og prestestand var det at han lærte folk at det var moralsk akseptabelt å leve av å drive butikk. Han fikk etablert møllervirksomheter, trykkerier,farverier, spinnerier, saltutvinning langs kysten, sagbruk og forretninger. Selv overlot han virksomhetene han startet til andre og reiste videre til nye steder.
Historien kan vise til mange enkeltpersoners betydning for sammfunnets medmennesker, men få som denne mannen som Peder Pedersen Wigdahl, Peder Christofferson Skagen og mange andre av vår slekt fikk oppleve som sin samtidige.

Barnedødligheten var stor på denne tiden. Peder og hans kone Gjertrud mistet som nevnt før sine to førstefødte.
Peder (1)Pedersen var 31 år da han fikk Jens, den første sønnen som fikk leve.
Denne eldste sønnen som overtok gården solgte denne som tidliger nevnt allerede i 1886. Han emigrerte til Amerika sammen med familien den 20.4.1886. Han brukte da etternavnet Vikedal, og kallte seg husman (Marheim).
Gården Vigdalen Øvre ble altså i siste slektsledds eie i bare 18 år.

Min oldefar og oldemor skal ha benyttet navnet Wigdahl, men Jon Laberg
har bare benyttet Vigdal som navn både på dalen og for personene i dalen i sin bok om Luster.
Min bestefar, Peder (2), var 32 år da gården ble solgt ut av slekten. Vi må regne med at selv om gården hadde vært odelsfri, (odelsløsningstiden var da endret fra 10 til 20 år) ville han ha fått tilbud på å overta gården, men han overtok den ikke.

Oldefar skal ha vvært født i Hafslo. Peder Pedersen fra Lykkja under Kjørlaug var født 6.12.1820 og Gjertrud Jensdotter fra Morken ble født i 1813. De var husmannsfolk på Grindhaug under Marheim i Hafslo før de kjøpte Vigdalen Øvre.

Vi har et teppe som er vevet av av Gjerterud. Det henger nå i garderoben i Olsokveien.

Vigdalen har vært bebodd helt tilbake til 1300-tallet. Vigdalen, i likhet med Jostedalen, ble forlatt og lå øde i nesten 200 år etter at Svartedauen hadde herjet området.